Angst

Millamillo

Elsker forumet
Januarskatter 2015
Hei.

Jeg har lenge slitt med angst, redd for å bli syk og dø, rett og slett. Har gått til psykolog, å må ha en runde til der nå. Vært sykmeldt fra jobb i snart to mnd pga dette.

Har to små barn, så nå har begynt å tenke på om dette med angst kan være en grunn til at BV griper inn? Ungene mine har absolutt alt de trenger og mer til, de går i barnehagen begge to, og er to lykkelige småtroll. Vi bor på gård så her har de boltreplass i massevis, pluss mange forskjellige dyr.


Men jeg lurer på om bv kan bli innblandet? For hvis så, så er jeg nødt til å holde kjeft om det å ikke snakke med noen. Har aldri hatt noe med bv å gjøre.

Jeg er jo her 210% for ungene mine, både jeg og pappan, så det er ingen grunn til at bv skulle blande seg, men er derfor jeg spør, om dette kan være grunn nok. Noen som vet?

Er kun fastlege, sjefen og mine nærmeste som vet om dette.


Håper noen vet.
 
Hei kjære deg. Jeg forstår engstelsen din. Kan fortelle at jeg også har hatt problemer med angst i "alle" år og ptsd.... barnevernet ble helt i begynnelsen av min behandlingsperiode innblandet ja. Det var min daværende psykolog som mente det var rutine (å det er det muligens? Jeg sjekket aldri opp) jeg hadde på det tidspunktet kun et barn og var veldig ung. Men med en sterk og god ektemann V min side hadde vi ingen problemer ift til dette med å ta vare på barnet vårt :) jeg var smånervøs før møtet med barnevernet men helt ubegrunnet. De var så hyggelige, spurte oss om vi ville ha hjelp av dem. Da vi svarte nei og at vi ikke hadde noen utfordringer ift til omsorgen for barnet vårt, henvendte de seg til psykologen og spurte hvorfor i alle dager han da hadde kontaktet de :p så sa vi pent adjø Hehe å i ettertid har vi altså ikke hørt noe mer fra dem.
Det er fullt mulig å ha psykiske vansker og likevel være kapabel til å ta seg av barna sine som alle andre. Og å ha en sykdom (enten psykisk eller fysisk) gjør en jo ikke automatisk uegnet til å ta seg av barn :) å dette vet barnevernet godt så ikke la deg skremme av det. Fortsett som du gjør med å være den gode mammaen du vet du er! Og søk hjelp for problemene dine , ikke godt å gå med sånne lidelser uten hjelp.
Lykke til <3
 
Vil bare sende deg en klem og krysser fingrene for at du får det bedre <3 Har selv angst og får ikke til å søke hjelp for det, så er imponert over alle som får det til!
 
Hvorfor får du ikke til å søke hjelp? Det må være helt forferdelig:( Sender en klem <3
 
Hvorfor får du ikke til å søke hjelp? Det må være helt forferdelig:( Sender en klem <3

Det henger liksom sammen med angsten. Jeg klarer ikke binde meg til noe fordi jeg orker så lite, alt er tiltak og så blir jeg redd at de dagene jeg har en avtale så vil det bli for overveldende og jeg vil knekke helt sammen. "Jeg klarer det ikke" er tankene som dominerer hodet mitt mest. Klarer ikke bestille frisørtime engang. Mye prestasjonsangst og ligger en bekymring og ulmer så får jeg panikkanfall eller går rundt og kjenner på det i flere timer. Føler meg uvel, gråten presser på mens brystet knyer seg og det blir tungt å puste.
Er dessverre i en veldig ond sirkel. :(
 
Jeg brukte eviglang tid til å søke hjelp for depresjonen min, pga frykt for BV. Men.. Det er bare tanken der.. Det å ha angst, gjør ikke automatisk at barna dine mangler noe.. Så, jeg søkte hjelp til slutt, fikk noen å prate med..
Ble vel forsåvidt ikke noe bedre, før jeg sluttet på p-pillene året etter igjen. Da ble det plutselig bra. Men uansett - BV ble ikke innblandet da. Og jeg søkte hjelp i to ulike kommuner, så.. Ja.

(BV ble innblandet senere pga bf senere da. Og joda - det er dritskummelt å få høre at man må prate med dem.. Men her i min kommune, i alle fall, følte jeg ALDRI de prøvde "ta meg" på noe. Hadde én samtale med dem, også ble saken lagt død.).

Ikke heeeelt det samme, men depresjon og angst er ikke såå langt unna..

Jeg søkte hjelp i kommunalt helsevern da. Ikke psykolog..
Men tenker at kommunen gjerne har mer rutiner på sånt enn psykolog..

Og altså. Kjære deg.. Jeg er HELT SIKKER på at BV ikke kommer til å prøve ta ungene dine [emoji173]️ De har det de trenger, og det er ingenting man kan si på omsorgen de får [emoji173]️
 
Det henger liksom sammen med angsten. Jeg klarer ikke binde meg til noe fordi jeg orker så lite, alt er tiltak og så blir jeg redd at de dagene jeg har en avtale så vil det bli for overveldende og jeg vil knekke helt sammen. "Jeg klarer det ikke" er tankene som dominerer hodet mitt mest. Klarer ikke bestille frisørtime engang. Mye prestasjonsangst og ligger en bekymring og ulmer så får jeg panikkanfall eller går rundt og kjenner på det i flere timer. Føler meg uvel, gråten presser på mens brystet knyer seg og det blir tungt å puste.
Er dessverre i en veldig ond sirkel. :(

Skjønner deg, altså.. Håper du finner styrken til å søke hjelp.. Kan jeg spørre om du er sykmeldt? Eller får man uføretrygd for sånt?
 
Jeg brukte eviglang tid til å søke hjelp for depresjonen min, pga frykt for BV. Men.. Det er bare tanken der.. Det å ha angst, gjør ikke automatisk at barna dine mangler noe.. Så, jeg søkte hjelp til slutt, fikk noen å prate med..
Ble vel forsåvidt ikke noe bedre, før jeg sluttet på p-pillene året etter igjen. Da ble det plutselig bra. Men uansett - BV ble ikke innblandet da. Og jeg søkte hjelp i to ulike kommuner, så.. Ja.

(BV ble innblandet senere pga bf senere da. Og joda - det er dritskummelt å få høre at man må prate med dem.. Men her i min kommune, i alle fall, følte jeg ALDRI de prøvde "ta meg" på noe. Hadde én samtale med dem, også ble saken lagt død.).

Ikke heeeelt det samme, men depresjon og angst er ikke såå langt unna..

Jeg søkte hjelp i kommunalt helsevern da. Ikke psykolog..
Men tenker at kommunen gjerne har mer rutiner på sånt enn psykolog..

Og altså. Kjære deg.. Jeg er HELT SIKKER på at BV ikke kommer til å prøve ta ungene dine [emoji173]️ De har det de trenger, og det er ingenting man kan si på omsorgen de får [emoji173]️


Ja, kjenner historien :)

Snakket med fastlegen i dag å spurte han om dette, han sa at det snarere er tvert imot, egentlig. At man søker hjelp på egenhånd er et bevis på at man faktisk vil det beste for seg selv og de rundt seg, å at det ikke er noe automatikk i at hverken fastlege eller psykiater kontakter barnevernet.
Da skal man være så syk at man ikke klarer å ta vare på seg selv, men det er jo ikke der problemet litt ligger.. :)
Så heldigvis.....
 
Skjønner deg, altså.. Håper du finner styrken til å søke hjelp.. Kan jeg spørre om du er sykmeldt? Eller får man uføretrygd for sånt?

Håper jeg og.
Jeg er i jobb og fungerer i hverdagen, så er ikke alle ting som blir angstfylt. Heldigvis. :) Jeg har egentlig vært bra i mange år, men da det ble slutt mellom meg og samboer i fjor og mye drama mellom oss eskalerte det. Selv om vi er sammen igjen nå og har det bra sliter jeg fremdeles. Håper liksom at det skal gå seg til igjen slik det har gjort før selv om jeg er verre enn jeg noengang har vært. Jeg kan ikke jobbe mer enn 60% da, så har redusert stillingen min for å klare ukene.
Har vært innom de samme tankene som deg at om jeg søker hjelp så vil de automatisk se på mine egenskaper som mor. Det er skummelt, men det ligger mest sannsynligvis lite i det.
 
Ja, kjenner historien :)

Snakket med fastlegen i dag å spurte han om dette, han sa at det snarere er tvert imot, egentlig. At man søker hjelp på egenhånd er et bevis på at man faktisk vil det beste for seg selv og de rundt seg, å at det ikke er noe automatikk i at hverken fastlege eller psykiater kontakter barnevernet.
Da skal man være så syk at man ikke klarer å ta vare på seg selv, men det er jo ikke der problemet litt ligger.. :)
Så heldigvis.....

Ja, tenkte meg det. Men var altså kjempeekkelt å få den telefonen fra bv - men det var likevel egentlig ingenting å bekymre seg over. De vil jo oftest det beste for barna, så da var det jo her bare å fortelle at bf ikke har noe med barnet å gjøre.. Så ble saken henlagt. Uten mer tull.

Ja, altså.. Jeg vil tro det er verre om du IKKE søker hjelp - sånn sett.. Det er ikke noe å tenke på [emoji4]
Få hjelp og bli frisk heller..! [emoji173]️
 
Back
Topp