C-40483467
Første møte med forumet
Beklager for langt og rotete innlegg, men måtte bare få det ut for begynner å tære på meg.
Jeg vet jeg burde være takknemlig for en frisk og velskapt baby og det er jeg virkelig, men jeg sørger fortsatt over alt jeg "mistet". Jeg slet i 9 timer før de bestemte seg for keisersnitt pga stilligen h*n hadde, jeg ble kritisert og hakket på fra det sekundet jeg kom ned på barselavdelingen (fordi jeg har tatt brystreduksjon pga helsa) og ingen har villet hjelpe meg med ammingen når jeg har sagt ifra om problemene h*n har med å feste seg og det å holde på vakumet.
Jeg får bare beskjed om å gi opp og heller bare gi flaske, føler det er derfor melkeproduksjonen aldri har tatt seg opp ordentlig, selv om det lakk mye de første ukene. (Har fått beskjed om at det ikke er noe galt med melkeganger o.l selv om jeg har tatt brystreduksjon).
Det skal sies at baby har et godt sovehjerte, så vi startet med problemer med å holde h*n våken under måltider, men det gikk seg til de første ukene etter vi kom hjem fra sykehuset.
Jeg har ingen å snakke med, som forstår meg. Jeg får de samme svarene gang på gang hvis jeg prøver å ta det opp med noen i min omgangskrets: "sett pris på at h*n er frisk, er ikke verdens undergang å gi flaske og slutt å heng deg opp i at du måtte ta keisersnitt".
Det har blitt til at jeg sier at er i orden når folk spørr, men går å bærer på dette selv og gråter når jeg er alene. Partner prøver så godt han kan, men han blir fortvilet og lei seg når det han sier/gjør ikke hjelper meg, så snakker ikke med han om det lenger heller.
Det er veldig vondt for meg å delta på barseltreff o.l når alle sitter å ammer rundt meg og jeg ikke får det til, så jeg gruer meg til å delta hver gang tilfelle h*n blir sulten mens vi er der. Jeg reiser aldri langt hjemmefra og sørger alltid for at h*n har spist før vi drar så jeg evt slipper det når vi er blandt folk. Ammer alltid først og gir flaske med det som er pumpet eller mme etterpå.
- Jeg har vært nødt til å mase om henvisning til øre-nese-hals for å sjekke tungebåndet. Det ble klippet litt, men var ikke for stramt.
- Jeg har pumpet til jeg får kramper og har blødd, men fortsetter å pumpe det jeg klarer hver dag uten at det øker (er snakk om 10-40 ml til sammen hver gang det pumpes).
- Jeg har bedt om henvisning til ammepoliklinikk, men fastlegen mente det ikke var et tilbud for oss så "sent", men at han skulle sende.
- Jeg er nå på dag 3 med afipran for å øke melkeproduksjonen og har vel noe effekt av det. Jeg merker h*n ligger litt lengre etter vi begynte med det, men h*n er desperat og mister tak hele tiden uansett hva jeg gjør.
Jeg vil så gjerne amme h*n og slutte med mme og flaske, men jeg føler meg så alene i "kampen" om å få det til. Jeg har prøvd x antall ammestillinger og grep, men er desperat etter hjelp og gjør hva som helst.
H*n er straks 9 uker og jeg håper så inderlig at det ikke er for sent å få til ammingen.
Beklager igjen for rotete innlegg, men mange tanker og mye å prøve å sette ord på.
Jeg vet jeg burde være takknemlig for en frisk og velskapt baby og det er jeg virkelig, men jeg sørger fortsatt over alt jeg "mistet". Jeg slet i 9 timer før de bestemte seg for keisersnitt pga stilligen h*n hadde, jeg ble kritisert og hakket på fra det sekundet jeg kom ned på barselavdelingen (fordi jeg har tatt brystreduksjon pga helsa) og ingen har villet hjelpe meg med ammingen når jeg har sagt ifra om problemene h*n har med å feste seg og det å holde på vakumet.
Jeg får bare beskjed om å gi opp og heller bare gi flaske, føler det er derfor melkeproduksjonen aldri har tatt seg opp ordentlig, selv om det lakk mye de første ukene. (Har fått beskjed om at det ikke er noe galt med melkeganger o.l selv om jeg har tatt brystreduksjon).
Det skal sies at baby har et godt sovehjerte, så vi startet med problemer med å holde h*n våken under måltider, men det gikk seg til de første ukene etter vi kom hjem fra sykehuset.
Jeg har ingen å snakke med, som forstår meg. Jeg får de samme svarene gang på gang hvis jeg prøver å ta det opp med noen i min omgangskrets: "sett pris på at h*n er frisk, er ikke verdens undergang å gi flaske og slutt å heng deg opp i at du måtte ta keisersnitt".
Det har blitt til at jeg sier at er i orden når folk spørr, men går å bærer på dette selv og gråter når jeg er alene. Partner prøver så godt han kan, men han blir fortvilet og lei seg når det han sier/gjør ikke hjelper meg, så snakker ikke med han om det lenger heller.
Det er veldig vondt for meg å delta på barseltreff o.l når alle sitter å ammer rundt meg og jeg ikke får det til, så jeg gruer meg til å delta hver gang tilfelle h*n blir sulten mens vi er der. Jeg reiser aldri langt hjemmefra og sørger alltid for at h*n har spist før vi drar så jeg evt slipper det når vi er blandt folk. Ammer alltid først og gir flaske med det som er pumpet eller mme etterpå.
- Jeg har vært nødt til å mase om henvisning til øre-nese-hals for å sjekke tungebåndet. Det ble klippet litt, men var ikke for stramt.
- Jeg har pumpet til jeg får kramper og har blødd, men fortsetter å pumpe det jeg klarer hver dag uten at det øker (er snakk om 10-40 ml til sammen hver gang det pumpes).
- Jeg har bedt om henvisning til ammepoliklinikk, men fastlegen mente det ikke var et tilbud for oss så "sent", men at han skulle sende.
- Jeg er nå på dag 3 med afipran for å øke melkeproduksjonen og har vel noe effekt av det. Jeg merker h*n ligger litt lengre etter vi begynte med det, men h*n er desperat og mister tak hele tiden uansett hva jeg gjør.
Jeg vil så gjerne amme h*n og slutte med mme og flaske, men jeg føler meg så alene i "kampen" om å få det til. Jeg har prøvd x antall ammestillinger og grep, men er desperat etter hjelp og gjør hva som helst.
H*n er straks 9 uker og jeg håper så inderlig at det ikke er for sent å få til ammingen.
Beklager igjen for rotete innlegg, men mange tanker og mye å prøve å sette ord på.
