oldtidsegypter
Forelsket i forumet
Tenkte å starte på en dagbok her inne, for å ha et slags tidsfordriv, lese på senere og kunne få ut litt tanker og følelser 
Så da kommer det flere innlegg her!
Så da kommer det flere innlegg her!
16 år og nye eventyr. Min dagbok❤️
- Trådstarter oldtidsegypter
- Opprettet
oldtidsegypter
Forelsket i forumet
Jeg heter Ida, er 16 år gammel, fyller 17 år i september. Bor sammen med Espen, på 23 år, våre to rotter og snart vår lille gutt. Termin er 7. august
I fjor sommer, så hadde jeg aldri trodd på det om noen hadde kommet å fortalt meg at "om 3-4 måneder, så bor i egen leilighet, har egen bil, samboer, to rotter og en liten spire i magen", men sånn ble det. Heldigvis!
Det hele startet med at jeg var singel og bodde hjemme hos faren min. Han eier en campingplass og siden Espen ikke hadde noe sted å bo på den tiden, på grunn av problemer mellom han og faren sin, så fikk han bo gratis i en hytte på campingen til faren min. Huset til pappa ligger bare 200 meter unna hytta omtrent, så det ble vel til at jeg så og si bodde der sammen med Espen, jeg også. Å tilbringe hver dag og hver natt sammen med han, fikk meg til å se hvor fin person han er. Jeg ble mer og mer tiltrukket av han og den 23. juli ble det oss. Uken etter, så kjøpte vi oss to herlige rotter! Den ene var gravid da vi fikk hun (noe vi ikke visste om) og fødte 14 små rotteunger bare en uke etter at vi kjøpte hun. Dermed satt vi der med 16 rotter i en liten hytte. Det viste seg at rotteungene ble syke, så vi måtte avlive flesteparten, mens de som overlevde leverte vi tilbake i dyrebutikken når de var gamle nok til å være uten moren sin. Uheldigvis ble også moren svært syk en liten stund etter at vi leverte ungene, så vi måtte desverre ta livet av hun også.. Så da satt vi igjen med bare én rotte.
Vinteren begynte å nærme seg og vi bodde fortsatt i hytta på campingen. Den er beregnet som en sommerhytte med dårlig isolasjon, var derfor fryktelig kaldt der mot slutten. Vi søkte litt rundt på finn.no etter leilighet som Espen kunne bo i og fant en på 48kvm som lå bare 2 minutter unna! Jeg hadde tidligere bodd annenhver uke i leiligheten bortenfor sammen med moren min da jeg var litt yngre og onkelen min døde i leiligheten over. Vi dro sammen på visning og det var så mange minner fra da jeg var mindre som dukket opp. To dager etter(!!!!) så ringte megleren til Espen og fortalte at han kunne ta over leiligheten så fort depositumet ble satt på konto. Dermed var det klart til å flytte inn, bare en uke etter at vi hadde vært på visning! 10. oktober var leiligheten hans!
Planen var egentlig ikke at jeg skulle bo der sammen med han, faren min syntes det var litt for tidlig både med tanke på alderen min og med tanke på at vi var i et ganske så ferskt forhold. Dette var egentlig veldig forståelig, men det ble alikevell til at jeg sov der hver natt, siden det uansett var bare 2 minutter hjemmefra. Dermed stod rommet mitt hjemme hos pappa tomt i et par måneder.
En dag kom ikke mensen da den skulle, men jeg tenkte ikke noe mer over det. "Den kommer nok snart", tenkte jeg. Men den kom ikke. En uke etter forventet mens, så var den fortsatt ikke kommet og jeg ble bekymret. Jeg tok med meg Espen og vi dro sammen til helsestajonen for å ta en test der. Negativ. Jaja, den er nok bare litt treig, tenkte jeg. Vi fikk beskjed om at jeg kunne komme tilbake to uker senere om mensen fortsatt ikke var kommet og det synes jeg var helt greit. Vi tok farvel og jeg regnet med å aldri se helsesøsteren der igjen. Men to uker senere, så var mensen fortsatt ikke kommet og vi møttes igjen. Dette synes hun også at var litt rart, så hun ba meg ta en ny test. Negativ. Hæ?! Dette skjønte vi ingenting av, hvorfor var ikke mensen kommet da? Da sa hun at jeg kunne komme tilbake uken etter om mensen ikke var kommet og en uke senere, så satt vi der igjen. Hun satt og så på den. Negativ, sa hun og ristet på hodet. Hæ, nå forstod vi virkelig ingenting. Nei, vent nå litt, sa hun og løftet den opp. Testen viste en svaaaak strek, nesten helt utydelig. Vi så den bare om vi holdt den litt spesielt, så lyset traff den "riktig". Dermed var den visst positivt, alikevell. Jeg fikk med meg en ny test som jeg skulle ta dagen etter og resultatet var det samme, bare hakket sterkere strek. Den var positiv.
Da stod jeg der, stiv av skrekk sammen med kjæresten min. Tusen tanker gikk igjennom hodet mitt og jeg hadde ingen anelse om hva som skulle skje. Skulle jeg ta abort? Skulle vi beholde? Hvordan kunne dette skje? Vi var jo så forsiktige, brukte først kondom og gikk over til p-piller etter en stund. Vi hadde jo passet på for at nettopp det her ikke skulle skje! Alikevell skjedde det.
Etter mye frem og tilbake, så bestemte vi oss. Espen ville hele tiden beholde, det var opp til meg å ta avgjørelsen. Vi bestemte oss for å beholde, det her skulle vi greie.
Først fortalte vi det til faren hans, som ble utrolig nok kjempeglad. Han begynte faktisk å gråte, fordi han ble så glad. Etter det, så var det mamma sin tur til å få høre nyheten. Hun reagerte stikk motsatt og ble fly forbanna. Vi ventet litt med å si det til pappa, regnet med at han tok det hakket verre. Det endte med at det var mamma som fortalte det til han og at de skulle komme hjem til Espen for å snakke med oss om situasjonen. Vi inviterte faren til Espen over, også, så hadde vi ihvertfall én på vår side. Pappa tok det sååå mye bedre enn hva mamma gjorde og det endte med at når han dro herifra, så sa han at han gleder seg til å ble bestefar, at dette skulle vi greie og at vi har all støtte fra hans side. Så det kunne jo faktisk ikke gått bedre, synes jeg. Det gikk faktisk så bra at pappa sa at nå kunne jeg bare flytte rett inn til Espen, vi kunne jo ikke bo hver for oss når vi skulle ha barn. Og jeg kunne ikke bodd med et lite barn på soverommet mitt hjemme hos han, heller. Så da ble vi offisielt samboere, da.
Mamma ble litt mer rolig av hvordan pappa tok det og dermed så ble det litt lettere for hun. Hun endte opp med å si det samme som pappa og vi hadde dermed støtten til nærmeste.
Nå er vi samboere, med to rotter (endte med at vi ville kjøpe ei til så hun vi hadde slapp å være så alene) og snart en liten gutt. Jeg er så takknemlig for det året som har gått og jeg er så takknemlig for den samboeren jeg har, som gjør alt litt lettere bare ved å eksistere.
Så her er en liten "oppdatering" på svangerskapet :
♥ Termin: 7. august!
♥ Uker på vei: 39+4
♥ Kjønn: Gutt!
♥ Navn: 6 dager til termin og vi har fortsatt ikke kommet frem til noen få forslag engang.. Så ingen navn ennå, nei
♥ Vektøkning: ca. 14 kilo
♥ Hodet ned/festet: Hodet er ned, var ikke festet på siste kontroll. Men bekymrer meg ikke, hodet trenger jo ikke å være festet før vannet går
♥ Aktivitet innenfra: Mye aktivitet! Men merker at det har blitt mer dulting og langsomme bevegelser enn de ordentlig sparkene som var tidligere i svangerskapet
♥ Søvn: Sovet dårlig i det siste, både på grunn av varme og vonde liggestillinger
♥ Form og symptomer: Har hatt et veldig symptomfritt svangerskap, hadde ikke trodd at jeg var gravid, hadde det ikke vært for positiv test, voksende mage og bevegelsene innenfra. Men de siste ukene har jeg hatt veldig vondt i ryggen, vært veldig sliten og mye vondt nederst i magen. Kjenner mye nedpress nå og de siste dagene har jeg var veldig kvalm
♥ Barnerom: Har leilighet med kun 1 soverom, så han må sove sammen med oss den første tiden før vi eventuelt flytter oss ut på stua eller flytter til noe større
♥ Utstyr: Alt av utstyr er så og si klart, bortsett fra noen småting som neglesaks, brystpumpe, stelleveske og noen få andre ting. Også MÅ jeg få rumpa i gir og vaske babyklærne, for det er ikke blitt gjort... Men da må vi først gå til innkjøp av mer skånsomt vaskemiddel ogsånt først. Skammer meg over at det ikke er gjort ennå..
♥ Matkick: Nope, ikke noe
♥ Kynnere: Merker kun at magen blir hard av og til når jeg tar på den, men ikke noe mer merkbart enn det
♥ Tungt: Veldig tungt for ryggen nå, ihvertfall!
♥ Strekkmerker: Magen er FULL, tror ikke jeg har sett noen med så mange strekkmerker før..
♥ Tanker om fødselen: Bare positive! Gleder meg som bare det Ser egentlig frem til å ha litt vondt, også.. Ser frem til å kjenne at noe er på gang, liksom Føler meg så klar som jeg får blitt, samtidig som det føles ut som at fødselen ikke er før om ca. 2 måneder eller noe, men så er den om maks 2 uker
♥ Tanker om babyen: Lurer såååå fælt på hvordan han ser ut, hvem han kanskje ligner på! Gleder meg til å bli kjent med han
I fjor sommer, så hadde jeg aldri trodd på det om noen hadde kommet å fortalt meg at "om 3-4 måneder, så bor i egen leilighet, har egen bil, samboer, to rotter og en liten spire i magen", men sånn ble det. Heldigvis!
Det hele startet med at jeg var singel og bodde hjemme hos faren min. Han eier en campingplass og siden Espen ikke hadde noe sted å bo på den tiden, på grunn av problemer mellom han og faren sin, så fikk han bo gratis i en hytte på campingen til faren min. Huset til pappa ligger bare 200 meter unna hytta omtrent, så det ble vel til at jeg så og si bodde der sammen med Espen, jeg også. Å tilbringe hver dag og hver natt sammen med han, fikk meg til å se hvor fin person han er. Jeg ble mer og mer tiltrukket av han og den 23. juli ble det oss. Uken etter, så kjøpte vi oss to herlige rotter! Den ene var gravid da vi fikk hun (noe vi ikke visste om) og fødte 14 små rotteunger bare en uke etter at vi kjøpte hun. Dermed satt vi der med 16 rotter i en liten hytte. Det viste seg at rotteungene ble syke, så vi måtte avlive flesteparten, mens de som overlevde leverte vi tilbake i dyrebutikken når de var gamle nok til å være uten moren sin. Uheldigvis ble også moren svært syk en liten stund etter at vi leverte ungene, så vi måtte desverre ta livet av hun også.. Så da satt vi igjen med bare én rotte.
Vinteren begynte å nærme seg og vi bodde fortsatt i hytta på campingen. Den er beregnet som en sommerhytte med dårlig isolasjon, var derfor fryktelig kaldt der mot slutten. Vi søkte litt rundt på finn.no etter leilighet som Espen kunne bo i og fant en på 48kvm som lå bare 2 minutter unna! Jeg hadde tidligere bodd annenhver uke i leiligheten bortenfor sammen med moren min da jeg var litt yngre og onkelen min døde i leiligheten over. Vi dro sammen på visning og det var så mange minner fra da jeg var mindre som dukket opp. To dager etter(!!!!) så ringte megleren til Espen og fortalte at han kunne ta over leiligheten så fort depositumet ble satt på konto. Dermed var det klart til å flytte inn, bare en uke etter at vi hadde vært på visning! 10. oktober var leiligheten hans!
Planen var egentlig ikke at jeg skulle bo der sammen med han, faren min syntes det var litt for tidlig både med tanke på alderen min og med tanke på at vi var i et ganske så ferskt forhold. Dette var egentlig veldig forståelig, men det ble alikevell til at jeg sov der hver natt, siden det uansett var bare 2 minutter hjemmefra. Dermed stod rommet mitt hjemme hos pappa tomt i et par måneder.
En dag kom ikke mensen da den skulle, men jeg tenkte ikke noe mer over det. "Den kommer nok snart", tenkte jeg. Men den kom ikke. En uke etter forventet mens, så var den fortsatt ikke kommet og jeg ble bekymret. Jeg tok med meg Espen og vi dro sammen til helsestajonen for å ta en test der. Negativ. Jaja, den er nok bare litt treig, tenkte jeg. Vi fikk beskjed om at jeg kunne komme tilbake to uker senere om mensen fortsatt ikke var kommet og det synes jeg var helt greit. Vi tok farvel og jeg regnet med å aldri se helsesøsteren der igjen. Men to uker senere, så var mensen fortsatt ikke kommet og vi møttes igjen. Dette synes hun også at var litt rart, så hun ba meg ta en ny test. Negativ. Hæ?! Dette skjønte vi ingenting av, hvorfor var ikke mensen kommet da? Da sa hun at jeg kunne komme tilbake uken etter om mensen ikke var kommet og en uke senere, så satt vi der igjen. Hun satt og så på den. Negativ, sa hun og ristet på hodet. Hæ, nå forstod vi virkelig ingenting. Nei, vent nå litt, sa hun og løftet den opp. Testen viste en svaaaak strek, nesten helt utydelig. Vi så den bare om vi holdt den litt spesielt, så lyset traff den "riktig". Dermed var den visst positivt, alikevell. Jeg fikk med meg en ny test som jeg skulle ta dagen etter og resultatet var det samme, bare hakket sterkere strek. Den var positiv.
Da stod jeg der, stiv av skrekk sammen med kjæresten min. Tusen tanker gikk igjennom hodet mitt og jeg hadde ingen anelse om hva som skulle skje. Skulle jeg ta abort? Skulle vi beholde? Hvordan kunne dette skje? Vi var jo så forsiktige, brukte først kondom og gikk over til p-piller etter en stund. Vi hadde jo passet på for at nettopp det her ikke skulle skje! Alikevell skjedde det.
Etter mye frem og tilbake, så bestemte vi oss. Espen ville hele tiden beholde, det var opp til meg å ta avgjørelsen. Vi bestemte oss for å beholde, det her skulle vi greie.
Først fortalte vi det til faren hans, som ble utrolig nok kjempeglad. Han begynte faktisk å gråte, fordi han ble så glad. Etter det, så var det mamma sin tur til å få høre nyheten. Hun reagerte stikk motsatt og ble fly forbanna. Vi ventet litt med å si det til pappa, regnet med at han tok det hakket verre. Det endte med at det var mamma som fortalte det til han og at de skulle komme hjem til Espen for å snakke med oss om situasjonen. Vi inviterte faren til Espen over, også, så hadde vi ihvertfall én på vår side. Pappa tok det sååå mye bedre enn hva mamma gjorde og det endte med at når han dro herifra, så sa han at han gleder seg til å ble bestefar, at dette skulle vi greie og at vi har all støtte fra hans side. Så det kunne jo faktisk ikke gått bedre, synes jeg. Det gikk faktisk så bra at pappa sa at nå kunne jeg bare flytte rett inn til Espen, vi kunne jo ikke bo hver for oss når vi skulle ha barn. Og jeg kunne ikke bodd med et lite barn på soverommet mitt hjemme hos han, heller. Så da ble vi offisielt samboere, da.
Mamma ble litt mer rolig av hvordan pappa tok det og dermed så ble det litt lettere for hun. Hun endte opp med å si det samme som pappa og vi hadde dermed støtten til nærmeste.
Nå er vi samboere, med to rotter (endte med at vi ville kjøpe ei til så hun vi hadde slapp å være så alene) og snart en liten gutt. Jeg er så takknemlig for det året som har gått og jeg er så takknemlig for den samboeren jeg har, som gjør alt litt lettere bare ved å eksistere.
Så her er en liten "oppdatering" på svangerskapet
:♥ Termin: 7. august!
♥ Uker på vei: 39+4
♥ Kjønn: Gutt!
♥ Navn: 6 dager til termin og vi har fortsatt ikke kommet frem til noen få forslag engang.. Så ingen navn ennå, nei
♥ Vektøkning: ca. 14 kilo
♥ Hodet ned/festet: Hodet er ned, var ikke festet på siste kontroll. Men bekymrer meg ikke, hodet trenger jo ikke å være festet før vannet går
♥ Aktivitet innenfra: Mye aktivitet! Men merker at det har blitt mer dulting og langsomme bevegelser enn de ordentlig sparkene som var tidligere i svangerskapet
♥ Søvn: Sovet dårlig i det siste, både på grunn av varme og vonde liggestillinger
♥ Form og symptomer: Har hatt et veldig symptomfritt svangerskap, hadde ikke trodd at jeg var gravid, hadde det ikke vært for positiv test, voksende mage og bevegelsene innenfra. Men de siste ukene har jeg hatt veldig vondt i ryggen, vært veldig sliten og mye vondt nederst i magen. Kjenner mye nedpress nå og de siste dagene har jeg var veldig kvalm
♥ Barnerom: Har leilighet med kun 1 soverom, så han må sove sammen med oss den første tiden før vi eventuelt flytter oss ut på stua eller flytter til noe større
♥ Utstyr: Alt av utstyr er så og si klart, bortsett fra noen småting som neglesaks, brystpumpe, stelleveske og noen få andre ting. Også MÅ jeg få rumpa i gir og vaske babyklærne, for det er ikke blitt gjort... Men da må vi først gå til innkjøp av mer skånsomt vaskemiddel ogsånt først. Skammer meg over at det ikke er gjort ennå..
♥ Matkick: Nope, ikke noe
♥ Kynnere: Merker kun at magen blir hard av og til når jeg tar på den, men ikke noe mer merkbart enn det
♥ Tungt: Veldig tungt for ryggen nå, ihvertfall!
♥ Strekkmerker: Magen er FULL, tror ikke jeg har sett noen med så mange strekkmerker før..
♥ Tanker om fødselen: Bare positive! Gleder meg som bare det
Ser egentlig frem til å ha litt vondt, også.. Ser frem til å kjenne at noe er på gang, liksom Føler meg så klar som jeg får blitt, samtidig som det føles ut som at fødselen ikke er før om ca. 2 måneder eller noe, men så er den om maks 2 uker ♥ Tanker om babyen: Lurer såååå fælt på hvordan han ser ut, hvem han kanskje ligner på! Gleder meg til å bli kjent med han
oldtidsegypter
Forelsket i forumet
Kjenner jeg har litt "dårlig samvittighet" ovenfor faren min nå.. Han ville så gjerne dra på Neil Young konsert i Bergen i kveld, men da måtte han vært borte til i morgen og det turte han ikke med tanke på at jeg kan føde når som helst. Men her skjer det lite, så han kunne nok fint ha dratt på konsert uff, skulle gjerne proppa han ut nå, så pappa slapp å være hjemme "uten grunn", haha
uff, skulle gjerne proppa han ut nå, så pappa slapp å være hjemme "uten grunn", haha 
Så spennende at du har lagd dagbok!
Skjønner godt at du fikk litt dårlig samvittighet. Her utsatte mine foreldre en tur til København denne helga i tilfelle jeg føder.. Og her sitter jeg uten en baby i armene
De velger det heldigvis selv å ikke dra, så det er ikke vår skyld
Sent from my iPad using BV Forum
Skjønner godt at du fikk litt dårlig samvittighet. Her utsatte mine foreldre en tur til København denne helga i tilfelle jeg føder.. Og her sitter jeg uten en baby i armene
De velger det heldigvis selv å ikke dra, så det er ikke vår skyld
Sent from my iPad using BV Forum
oldtidsegypter
Forelsket i forumet
Så spennende at du har lagd dagbok!
Skjønner godt at du fikk litt dårlig samvittighet. Her utsatte mine foreldre en tur til København denne helga i tilfelle jeg føder.. Og her sitter jeg uten en baby i armene
De velger det heldigvis selv å ikke dra, så det er ikke vår skyld
Sent from my iPad using BV Forum
Hihi
Ja, heldigvis velger de det selv
Skulle gjerne gjort mitt for at det ikke skulle vært "forgjeves", men er nok ikke opp til meg når han kommer - uheldigvis! Da hadde han vært her allerede
oldtidsegypter
Forelsket i forumet
La meg rundt 02.30-03.00 i går og sov til rundt kl 09 i dag.. Prøver å legge meg sent for å sove litt lenge, men funker nok ikke Våknet av kvalme og stikkinger nederst i ryggen, håper dette gir seg utover dagen.. Er så lei av å være kvalm, de siste dagene har jeg vært så kvalm og vondt nederst i magen, gleder meg til å bli kvitt det her Espen sover fortsatt, blir nok liggende leeeenge Ble også invitert med til Sverige i dag av et vennepar, men spørs vel om dagsformen tillater det Vi får se
Våknet av kvalme og stikkinger nederst i ryggen, håper dette gir seg utover dagen.. Er så lei av å være kvalm, de siste dagene har jeg vært så kvalm og vondt nederst i magen, gleder meg til å bli kvitt det her Espen sover fortsatt, blir nok liggende leeeenge Ble også invitert med til Sverige i dag av et vennepar, men spørs vel om dagsformen tillater det Vi får se
oldtidsegypter
Forelsket i forumet
Må forresten si at jeg har en fantastisk go' stemor, våknet til denne meldingen fra hun i dag 
Spennende å lese dagboka di. Forstår godt følelsen av at det er lenge igjen selv om termin nærmer seg med stormskritt. Jeg har hatt det som det med fint lite symptomer under svangerskapet og tror det er det som gjør at det er vanskelig å skjønne hva som skal skje. Lykke til i tida fremover, han kommer nok når han er klar
Sent from my MK16i using BV Forum mobile app
Sent from my MK16i using BV Forum mobile app
oldtidsegypter
Forelsket i forumet
Spennende å lese dagboka di. Forstår godt følelsen av at det er lenge igjen selv om termin nærmer seg med stormskritt. Jeg har hatt det som det med fint lite symptomer under svangerskapet og tror det er det som gjør at det er vanskelig å skjønne hva som skal skje. Lykke til i tida fremover, han kommer nok når han er klar
Sent from my MK16i using BV Forum mobile app
Takk, takk!
Ja, er litt uvirkelig fortsatt, forstår nok ikke hva som er iferd med å skje før han er ute - om det gjør det da Tror det tar litt tid for meg, tror jeg vil få en umiddelbar morsfølelse, samtidig som det kommer nok til å ta litt tid å forstå at han faktisk er vår, at vi ikke låner han, bare Han får komme når han vil, her er han hjertelig velkommen Føler meg ikke noe mer utålmodig nå mot slutten, enn jeg gjorde i f. eks uke 30, så skal nok gå fint Tror ikke at jeg ville blitt så utålmodig om jeg gikk en stund på overtid, heller 
Masse lykke til!
Min mor var 16 år når hun fikk min storesøster. vi er 4, så det ga jo mersmak
Sent from my iPho
Min mor var 16 år når hun fikk min storesøster.
vi er 4, så det ga jo mersmakSent from my iPho
oldtidsegypter
Forelsket i forumet
Masse lykke til!
Min mor var 16 år når hun fikk min storesøster.
Sent from my iPho
Tusen takk!
Så godt å høre, vi får det nok til
oldtidsegypter
Forelsket i forumet
Endte med at vi ikke dro til Sverige i går, men tok heller å pusset litt rust som har kommet i kanalen på bilen vår. Godt å få det gjort, ihvertfall
I dag er været grått og humøret hermer litt. Kjenner jeg er veldig sliten i dag, men er det ikke det søndager er til for? Skal en liten tur på butikken nå, glemte heeelt å ta det i går. Får vel tvinge Espen til å hjelpe meg med å bleke håret mitt etterpå, er kjempeflekkete etter at jeg prøvde å bleke etterveksten min.. Flaut.
4 dager til termin i dag! Kjenner litt på følelsen av å være litt småstresset.. Alt er jo egentlig klart, han må bare komme! Eneste er vel at jeg har glemt å vaske tøyet hans, så han har ikke noe å ha på seg hvis han skulle kommet i dag, f. eks Uff, føler meg som verdens dårligste mor allerede før han er ute.. Det er jo lovende Får kjøpe vaskemiddel som jeg kan bruke på tøyet hans i morgen og håpe at han holder seg inne litt til! Han kan gjerne vente til etter termin også, for min del Er egentlig ikke så fryktelig utålmodig, kommer til å savne magen veldig og de herlige sparkene hans Aldri har jeg følt meg så komfortabel med å gå i stramme gensere osv. som nå, heller Struttende gravidmager har jeg alltid syntes har vært vakkert Og er ihvertfall mye penere enn feite hengemager, sånn som jeg hadde fra før Har hatt en perfekt graviditet, så kjenner at det hele blir et stort savn MEN, jeg får jo verdens beste gave når jeg er ferdig med det, så det veier jo virkelig opp
I dag er været grått og humøret hermer litt. Kjenner jeg er veldig sliten i dag, men er det ikke det søndager er til for?
Skal en liten tur på butikken nå, glemte heeelt å ta det i går. Får vel tvinge Espen til å hjelpe meg med å bleke håret mitt etterpå, er kjempeflekkete etter at jeg prøvde å bleke etterveksten min.. Flaut. 4 dager til termin i dag! Kjenner litt på følelsen av å være litt småstresset.. Alt er jo egentlig klart, han må bare komme! Eneste er vel at jeg har glemt å vaske tøyet hans, så han har ikke noe å ha på seg hvis han skulle kommet i dag, f. eks
Uff, føler meg som verdens dårligste mor allerede før han er ute.. Det er jo lovende Får kjøpe vaskemiddel som jeg kan bruke på tøyet hans i morgen og håpe at han holder seg inne litt til! Han kan gjerne vente til etter termin også, for min del Er egentlig ikke så fryktelig utålmodig, kommer til å savne magen veldig og de herlige sparkene hans Aldri har jeg følt meg så komfortabel med å gå i stramme gensere osv. som nå, heller Struttende gravidmager har jeg alltid syntes har vært vakkert Og er ihvertfall mye penere enn feite hengemager, sånn som jeg hadde fra før Har hatt en perfekt graviditet, så kjenner at det hele blir et stort savn MEN, jeg får jo verdens beste gave når jeg er ferdig med det, så det veier jo virkelig opp
oldtidsegypter
Forelsket i forumet
Sitter hjemme med bleking i håret, ser ut til at det blir helt ok, men må nok ta det en gang til Fikk ihvertfall hjelp av Espen, setter kjempestor pris på det Så nå dro han avgårde på Peppes for å kjøpe pizza som vi skal ha med til pappa og stemoren min, så skal vi kose oss med film og pizza der i kveld! Blir koselig, lenge siden vi har hatt en sånn kveld
Har nettopp tisset, men når jeg står, så må jeg tisse hele tiden.. Så prøver å gå på do, men er jo ikke mer igjen Utrolig slitsomt! Får vel bare holde meg i sittende stilling frem til fødsel, da
Har vært ganske stille fra mini i dag, men regner med at han ligger med ryggen ut og lager bevegelsene innover. Skal på kontroll på sykehuset dagen før termin, faktisk. Jordmoren som tok OUL på meg skrev opp ultralyd, så blir spennende! Har ikke sett mini siden uke 19, så begynner jo å bli en stund siden Håper de sjekker modning ogsånt, er så frustrerende å gå rundt uten å ha noen dato å forholde seg til! For terminen forholder jeg meg jo virkelig ikke til, regner med han kommer en stund på overtid. Men når?! At noe så stort skal skje, men jeg aner ikke når, er ganske frustrerende
Fikk ihvertfall hjelp av Espen, setter kjempestor pris på det Så nå dro han avgårde på Peppes for å kjøpe pizza som vi skal ha med til pappa og stemoren min, så skal vi kose oss med film og pizza der i kveld! Blir koselig, lenge siden vi har hatt en sånn kveld Har nettopp tisset, men når jeg står, så må jeg tisse hele tiden.. Så prøver å gå på do, men er jo ikke mer igjen
Utrolig slitsomt! Får vel bare holde meg i sittende stilling frem til fødsel, da Har vært ganske stille fra mini i dag, men regner med at han ligger med ryggen ut og lager bevegelsene innover. Skal på kontroll på sykehuset dagen før termin, faktisk. Jordmoren som tok OUL på meg skrev opp ultralyd, så blir spennende! Har ikke sett mini siden uke 19, så begynner jo å bli en stund siden
Håper de sjekker modning ogsånt, er så frustrerende å gå rundt uten å ha noen dato å forholde seg til! For terminen forholder jeg meg jo virkelig ikke til, regner med han kommer en stund på overtid. Men når?! At noe så stort skal skje, men jeg aner ikke når, er ganske frustrerende
Ønsker fælt å bleike håret selv, men jeg tørr ikke pga kjemikalier og de anbefaler helst ikke å bleike under graviditeten heller egentlig (som jeg har lest da). Men har heller ikke klipt meg på ett år så hadde virkelig sett for meg nyklipt hår før fødselen i hvertfall har en kjempestor ettervekst langt ned til ørene, så hadde virkelig vert kjekt med en farge istedenfor to på fødselsbildene
Best å komme i gang med vasken gjør det sammen så blir det lettere å organisere klær før og etter vask det var kjempekoselig med min kjæreste å gjøre det husk parfymefri, og jeg bruker fragrance free på hvitvasken så jeg vet at flekkene blir borte. Parfymefri tøymykner er så absolutt å anbefale. På arveklær ble klærne kjempestive fordi jeg måtte ha vekk loftlukta og vaska de en del ganger. Måtte gå igjennom enda en vask med tøymykner og de ble så babybløte da ^^
Sent from my iPho
har en kjempestor ettervekst langt ned til ørene, så hadde virkelig vert kjekt med en farge istedenfor to på fødselsbildene Best å komme i gang med vasken
gjør det sammen så blir det lettere å organisere klær før og etter vask det var kjempekoselig med min kjæreste å gjøre det husk parfymefri, og jeg bruker fragrance free på hvitvasken så jeg vet at flekkene blir borte. Parfymefri tøymykner er så absolutt å anbefale. På arveklær ble klærne kjempestive fordi jeg måtte ha vekk loftlukta og vaska de en del ganger. Måtte gå igjennom enda en vask med tøymykner og de ble så babybløte da ^^Sent from my iPho
oldtidsegypter
Forelsket i forumet
Ønsker fælt å bleike håret selv, men jeg tørr ikke pga kjemikalier og de anbefaler helst ikke å bleike under graviditeten heller egentlig (som jeg har lest da). Men har heller ikke klipt meg på ett år så hadde virkelig sett for meg nyklipt hår før fødselen i hvertfall
Best å komme i gang med vasken
Sent from my iPho
Har bleket håret 2 ganger under graviditet allerede og stemoren min bleket håret mitt 3 ganger mens hun var gravid, har gått helt fint! Spurte jordmor, hun sa det var helt greit med en runde bleking av og til, er jo ikke sånn at det er daglig
Pluss at vi gjør det ute og sitter med det ute til det skal skylles, så vil tro at det gjør det litt bedre Kjenner det var godt å få gjort, hadde ettervekst ned til ørene omtrent, selv Skulle gjerne klipt tuppene også, men går jeg til en frisør nå og ber de klippe tuppene, så tar de vel å klipper av alt det slitte, som så og si er opp til ørene, ca. Greit å kunne ha én farge på fødselsbildene, ja Tenkte å be Espen kjøpe med vaskemiddel på vei hjem fra jobb i kveld, godt å komme igang, er liksom det eneste som mangler nå, så
Og rydde litt på klesrommet, kanskje. Har walk in-closet, men er fullt av klær der, så får vel så og si ikke gått inn der, omtrent Tenkte å ihvertfall brette klærne sammen, ville nok vært koselig Tenkte å kjøpe blenda sensitive eller neutral, har ihvertfall hørt anbefalinger om de to Fikk jo med en prøve-pose på noe vaskepulver i en startboks vi fikk, men har jo ikke skyllemiddel å bruke, haha blirgodt å bli ferdig med det, ihvertfall
oldtidsegypter
Forelsket i forumet
40+0Bevegelsene til mini er ganske langsomme til tider, av og til så langsomme at jeg ikke kjenner de
I stad lå jeg ved siden av Espen og han lå og så på magen min og måtte smile litt da han så bevegelsene og da skjønte jeg overhodet ingenting, for jeg kjente jo ikke noe Men så på magen selv at mini var ganske aktiv og beveget seg mye, så skjønte det fort!Nå ser det rotete ut hos oss.. Klær overalt, både nyvaskede og klærne til mini som skal vaskes. Kanskje jeg rett og slett skal vaske hele leiligheten i dag? Får se hva jeg orker, ihvertfall. Hadde vært deilig å få gjort det, selvom jeg og Espen ble enige om å gjøre det sammen. Hadde vel vært fint for han å komme hjem til nyvasket leilighet i kveld, også?
oldtidsegypter
Forelsket i forumet
I dag er det 3 dager til termin, hvilket som også betyr at det er 3 dager til begravelsen til min kjære mormor.
Av alle datoer, så måtte det bli akkurat den. Jeg har telt ned til den 7. august med glede, men nå føles det tungt ut.. Dette har jo vært vår lykke-dato i en evighet nå, men nå har jeg på en måte mistet de følelsene litt. Regner uansett ikke med at han kommer den datoen, men det er jo den datoen vi har forholdt oss mest til.
Å miste mormor har vært tungt, jeg hadde ihvertfall håpet og trodd at hun skulle holde ut til mini ble født og hun skulle oppleve det å bli oldemor for første gang. Hun har jo snakket så mye om det, helt siden hun fikk vite det. Hun ble så glad når hun fikk se ultralydbildene, hun dro avgårde for å kjøpe babytøy med én gang!
Det siste året, så har hun vært hos legen uttallige ganger. Hun har gått rundt med vondt i kroppen lenge og hun har ikke fått i seg næring. Hun har såvidt klart å spise og endte opp med å bli hjemmeværende og andre måtte dra på butikken for hun, ogsånt. Hun var ca. 155 cm og veide 32 kilo, lårene hennes var så tynne at jeg kunne holde rundt de med én hånd. Alikevell, sa legen hennes at hun var helt frisk. Hun fikk beskjed om at ingenting var galt, hun måtte bare bli flinkere til å spise. Flinkere til å spose? Hun spiste jo så mye hun klarte, kroppen hennes tok bare ikke til seg næringen! Selvom hun var hos legen 2-3 ganger i måneden i et års tid, så fikk hun beskjeden om at hun bar helt frisk - hver gang.
Dermed dro vi avgårde til sykehuset på egenhånd og der tok de såvidt et øyekast på hun før de skjønte at noe var galt. Hun måtte jo ha krykker, for kroppen hennes var for svak til å bære henne. Da fikk vi beskjeden om at hun hadde lungekreft.
Legene fortalte ikke hvor alvorlig det var og tok en ny test først. Der fant de ut at hele venstre lunge var full av kreft og det hadde spredd seg videre i kroppen. De kunne overhodet ikke skjønne at det ikke var blitt oppdaget tidligere.
De fortalte at hun hadde et par måneder igjen å leve, bare. Dermed ble det ingen cellegift og slike ting, hun fikk beskjed om at hun skulle dø og ville derfor ikke prøve å hale ut tiden, i og med at hun hadde så vondt. Hun lå på sykehuset med kun smertestillende og oksygen.
Hun fortalte legene hver dag at hun gledet seg til å bli oldemor, snakket så mye om den lille gutten som var på vei. Alle trodde at hun skulle klare å holde ut til han var ute, så hun fikk sett han. Det var hun så innstilt på. Men den 28. juli, litt over en måned etter at hun fikk diagnosen, så fikk jeg en telefon av moren min om at jeg burde komme innover til sykehuset hvis jeg ville se mormor en siste gang. Jeg dro avgårde og når jeg var på parkeringsplassen, så ringte jeg mamma for å høre hvor hun lå. Jeg gikk så fort jeg kunne og kom opp til rommet hennes. Der møtte mamma meg i døren, så fort jeg hadde åpnet den. "Du rakk det ikke" kom det fra den gråtkvalte stemmen hennes og jeg falt egentlig helt sammen. Hun døde mens jeg var i heisen på vei opp, for mens jeg var på parkeringsplassen, så var hun fortsatt i live. De ordene brenner fortsatt litt i hodet og samvittigheten min, det er tungt å vite at jeg ikke rakk å være tilstede.
Det hele med mormor har gjort meg mye mindre fokusert på graviditeten og hastverket med å få han ut. Enten så måtte han ha kommet i helgen, så han kunne vært med i begravelsen, eller så kan han gjerne holde seg inne til den er overstått. Jeg ville nok vært mye mer utålmodig, hadde det ikke vært for alt som har skjedd og foregår. Det er virkelig en fin følelse å vite at mormor ikke har det vondt lenger, men nå kjenner jeg virkelig på den dårlige samvittigheten som kan få meg til å gråte på 1-2-3. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var hos hun oftere, jeg kunne ha besøkt hun hver dag uten problemer, men alikevell var jeg bare hjemme, slappet av på sofaen og gjorde absolutt ingenting. Det skammer jeg meg virkelig over, skulle så gjerne endret de siste månedene om jeg hadde kunnet.
Nå har jeg det som en slags dato i hodet mitt, at mini kommer ihvertfall etter den 14. august. Jeg vet ikke, men har på en måte gjort det til en dato å forholde seg til, haha. Han må gjerne komme før, men tror ikke utålmodigheten tar meg noe særlig før den tid.
Av alle datoer, så måtte det bli akkurat den. Jeg har telt ned til den 7. august med glede, men nå føles det tungt ut.. Dette har jo vært vår lykke-dato i en evighet nå, men nå har jeg på en måte mistet de følelsene litt. Regner uansett ikke med at han kommer den datoen, men det er jo den datoen vi har forholdt oss mest til.
Å miste mormor har vært tungt, jeg hadde ihvertfall håpet og trodd at hun skulle holde ut til mini ble født og hun skulle oppleve det å bli oldemor for første gang. Hun har jo snakket så mye om det, helt siden hun fikk vite det. Hun ble så glad når hun fikk se ultralydbildene, hun dro avgårde for å kjøpe babytøy med én gang!
Det siste året, så har hun vært hos legen uttallige ganger. Hun har gått rundt med vondt i kroppen lenge og hun har ikke fått i seg næring. Hun har såvidt klart å spise og endte opp med å bli hjemmeværende og andre måtte dra på butikken for hun, ogsånt. Hun var ca. 155 cm og veide 32 kilo, lårene hennes var så tynne at jeg kunne holde rundt de med én hånd. Alikevell, sa legen hennes at hun var helt frisk. Hun fikk beskjed om at ingenting var galt, hun måtte bare bli flinkere til å spise. Flinkere til å spose? Hun spiste jo så mye hun klarte, kroppen hennes tok bare ikke til seg næringen! Selvom hun var hos legen 2-3 ganger i måneden i et års tid, så fikk hun beskjeden om at hun bar helt frisk - hver gang.
Dermed dro vi avgårde til sykehuset på egenhånd og der tok de såvidt et øyekast på hun før de skjønte at noe var galt. Hun måtte jo ha krykker, for kroppen hennes var for svak til å bære henne. Da fikk vi beskjeden om at hun hadde lungekreft.
Legene fortalte ikke hvor alvorlig det var og tok en ny test først. Der fant de ut at hele venstre lunge var full av kreft og det hadde spredd seg videre i kroppen. De kunne overhodet ikke skjønne at det ikke var blitt oppdaget tidligere.
De fortalte at hun hadde et par måneder igjen å leve, bare. Dermed ble det ingen cellegift og slike ting, hun fikk beskjed om at hun skulle dø og ville derfor ikke prøve å hale ut tiden, i og med at hun hadde så vondt. Hun lå på sykehuset med kun smertestillende og oksygen.
Hun fortalte legene hver dag at hun gledet seg til å bli oldemor, snakket så mye om den lille gutten som var på vei. Alle trodde at hun skulle klare å holde ut til han var ute, så hun fikk sett han. Det var hun så innstilt på. Men den 28. juli, litt over en måned etter at hun fikk diagnosen, så fikk jeg en telefon av moren min om at jeg burde komme innover til sykehuset hvis jeg ville se mormor en siste gang. Jeg dro avgårde og når jeg var på parkeringsplassen, så ringte jeg mamma for å høre hvor hun lå. Jeg gikk så fort jeg kunne og kom opp til rommet hennes. Der møtte mamma meg i døren, så fort jeg hadde åpnet den. "Du rakk det ikke" kom det fra den gråtkvalte stemmen hennes og jeg falt egentlig helt sammen. Hun døde mens jeg var i heisen på vei opp, for mens jeg var på parkeringsplassen, så var hun fortsatt i live. De ordene brenner fortsatt litt i hodet og samvittigheten min, det er tungt å vite at jeg ikke rakk å være tilstede.
Det hele med mormor har gjort meg mye mindre fokusert på graviditeten og hastverket med å få han ut. Enten så måtte han ha kommet i helgen, så han kunne vært med i begravelsen, eller så kan han gjerne holde seg inne til den er overstått. Jeg ville nok vært mye mer utålmodig, hadde det ikke vært for alt som har skjedd og foregår. Det er virkelig en fin følelse å vite at mormor ikke har det vondt lenger, men nå kjenner jeg virkelig på den dårlige samvittigheten som kan få meg til å gråte på 1-2-3. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var hos hun oftere, jeg kunne ha besøkt hun hver dag uten problemer, men alikevell var jeg bare hjemme, slappet av på sofaen og gjorde absolutt ingenting. Det skammer jeg meg virkelig over, skulle så gjerne endret de siste månedene om jeg hadde kunnet.
Nå har jeg det som en slags dato i hodet mitt, at mini kommer ihvertfall etter den 14. august. Jeg vet ikke, men har på en måte gjort det til en dato å forholde seg til, haha. Han må gjerne komme før, men tror ikke utålmodigheten tar meg noe særlig før den tid.
Hei! Her vil jeg følge med! jeg var selv 15 når jeg ble gravid med O, og er 17 nå. Jeg og samboern min Espen (for et sammentreff) på 21, prøver på en liten søster eller bror til O nå. Så trist å høre om mormoren din, kondolerer! Ellers vil jeg ønske deg lykke til videre i svangerskapet! <3
jeg var selv 15 når jeg ble gravid med O, og er 17 nå. Jeg og samboern min Espen (for et sammentreff) på 21, prøver på en liten søster eller bror til O nå. Så trist å høre om mormoren din, kondolerer! Ellers vil jeg ønske deg lykke til videre i svangerskapet! <3