Noe av det verste jeg vet er folk som bruker andre mennesker og forventer at alle skal stille opp for dem, men aldri/sjeldent motsatt.
Alle mellommenneskelige forhold bør bestå av å gi og ta.
Hvor mange ganger skal man forventes å bare gi, uten å kunne forvente så mye som en brøkdel tilbake?
Jeg vet hvordan det er å vokse opp med familie som ikke har giddet å prioritere familien foran alskens annen random skit, og det er ikke en god følelse for et barn. (...eller en voksen.)
De verdiene, eller rettere sagt mangelen derpå, vil jeg ikke videreføre til min sønn. Han skal ikke behøve å sitte på bursdag/jul osv., eller å se i album og lure på hvorfor han ble nedprioritert, mens vi stiller opp på alt. (Mens slektningene garantert sitter samtidig og klager over at de ikke ser/har sett ham nok.)
Nei, da får vi heller kutte ut de som bare tar, og aldri gir.
...Og angående argumentet om at bursdagsbarnet ikke husker noe, er jo bursdagen viktig for foreldrene her, og bør derfor være det for resten av familien.
Du drar i 70-årslag selv om bestemor ikke husker en dritt om to år, eller selv om det ikke betyr en dritt for deg personlig.
Både besteforeldrene og den umodne fjotten av en onkel bør skjerpe seg mange hakk.
Hyttetur og bootycalls kan gjennomføres en annen dag. Hverken hytta eller "fytta" forsvinner med det første.