Håpet om vårt regnbuebarn!

Kmasa

Glad i forumet
Desemberlykke 2018
Tenkte jeg kunne lage en dagbok for dette svangerskapet, hvor jeg også kan fortelle andre litt av det vi har vært igjennom og selv kanskje klare å takle dette svangerskapet bedre etter hvert!

Det hele startet med en uventa positiv test i slutten av mai16. Det viste seg at hodepinen og forstoppelsen jeg hadde slitt med i 2 uker skyldtes graviditet da jeg var hos lege for å finne ut hva som var problemet. Jeg reagerte med glede fra første stund. For far derimot var det litt vanskeligere for å synke inn.. men han kom sigende etter i august da vi fikk vite at vi ventet en perfekt liten gutt i slutten av januar17.

17.nov falt jeg på isen, rett på magen selvfølgelig. Fikk ingen smerter og hadde troen på at jeg hadde klart å ta meg imot såpass med armene at dette skulle gå bra. Førstegangs og uvitende dro jeg uberørt på jobb rett etterpå. Ettervært begynte jeg å kjenne meg kvalm på en helt ekkel måte samt en kjølig følelse i magen. Nå bestemte jeg meg for å ringe føden for å høre hva jeg burde gjøre. De sa de hadde fått mange telefoner om fall akkurat denne dagen, men jeg burde komme inn til sjekk for å se at morkake som lå på framre vegg ikke hadde tatt skade. Alt så fint ut på ul, og akrobaten i magen sprudlet som vanlig. Jeg fikk dra hjem og slo meg til ro med at jeg kjente godt med liv. Kvelden etterpå, etter at jeg hadde lagt meg våknet jeg av en forferdelig tissetrang og gikk på do.. tørket meg og somlet på meg undertøyet, i det jeg snur meg for å trekke ned ser jeg doskålen full av blod. På dette tidspunktet var jeg nok i sjokk. Jeg lagde ikke en lyd, sa ingenting. Gikk rolig ned til 1 etg. Der min lillesøster satt og sa «ikke for å være ekkel, men kan du gå å se i do om det faktisk ser ut som noen har drept et menneske i doskåla?». Alt dette endte opp på sykehuset, barneleger, jordmødre og uansett. Til slutt fant de ut at de skulle følge med hjerterytmen og avvente. 4 dager senere blir jeg sendt hjem. Dagen etter på kommer jeg inn igjen, denne gangen med rier. De holder babyen på overvåkning i 2 dager, hjertelyden går fra 150-160 til 80-64 under hver rie. Sønn vår sliter mer og mer med å komme opp i hjerterytmen for hver rie. En lege kommer natt til 1. Des å tar ultralyd å konkluderer at i morgen får jeg dra hjem da gutten beveger seg godt. Morgenen 1.desember begynner jeg oppgitt å pakke sammen tingene mine og gjøre meg klar til hjemreise da legen kommer inn med jordmor. «Sett kateter, hun skal rett opp til hks». Jeg går inn i en totalt sjokktilstand og hyler og gråter, ikke bare er jeg livredd for sprøyter og operasjoner men jeg er jobbane 31 uker på vei.. legen prøver å forklare «kamilla, nå må du puste dypt. Vi vil ikke stresse Isak mer enn nødvendig. Han må ut nå! Vi har snakket med overlege ved st. Olavs og sett på overvåkningen. Sønnen din har verken tid eller energi til stort mere nå». Jeg blir bedøvet og operasjon begynner. Kort tid etterpå, 11:37 hører jeg min kjære sønn skrike en gang. Men så blir det stille. Ingen lyder, bare leger som hvisker, stresser, springer. Jeg ser på jordmor, hun forstår hva jeg tenker. «Hvis de kommer med han før de drar på intensiven så går det bra, vist ikke trenger han mer hjelp». Dette var de lengste minuttene i mitt liv. Jeg kjenner de river og drar i meg mens de syr. Jeg har begynt å føle på det som kan bli sorgen over å miste min sønn. Endelig kom de, han lager lyd! Etter 9 minutter intens gjenopplivning lever gutten min igjen! Og det gjør han den dag i dag! Svar på prøvene viste 30 % infarkt og kronisk morkakeløsning. Blodprøvene av meg er fine.

6 mnd. Etter gutten min kom til fikk jeg igjen positiv test, vi venter enda et barn! Gleden er stor for alle mann. Oul gir termin 07.03.18 og vi skal ha enda en gutt, endelig litt flere gutter i familien! 15.11 faller jeg på isen IGJEN, rett inn på sykehuset. Her ser jordmor en aktiv gutt, men infarkt i morkaken. Hun kan ikke på dette tidspunkt si om den er fylt med blod eller ikke. Sender meg hjem med time til kontroll 17.11. Men nå vet jeg hva de blir å si til meg, jeg nekter å se på ultralydskjermen. «Ikke bekymre deg, jeg skal bare gå å hente en annen lege» sier legen. Jeg bryter ut. For det om at jeg hadde kjent magen synke dagen før, så hadde jeg fremdeles håp. En overlege kom inn, så litt på ul. «her finner vi dessverre ikke hjerteaksjon lengre, vi beklager». Enda en overlege kommer inn, bekrefter det samme om igjen. Jeg blir så fra meg jeg slår vilt rundt meg og slår til legen nærmest meg. Mannen min fikk telefon på jobb og 5 min senere kommer han, alt han gjør er å holde meg samlet. «Det kommer til å gå bra, jeg forstår. Ikke gråt sånn, det gjør så vondt». 19.11 09:14 er Noah kommet stille til verden. Svarene på prøvene er denne gangen 50 % infarkt og kronisk morkakeløsning + blodig fostervann. Gutten er beskrevet i journalen som en frisk og velskapt gutt.

Månedene går, jeg tester og tester og tester..mars kommer, 2 kjemiske til nå.. begynner å gi opp, det blir for mye for meg! 1.04 positiv graviditetstest. 3.04 legen fra mine tidligere fødsler har fått varsel fra fastlege, medisinering er alle rede i gang.

Denne gangen skal vi klare det sier hun.

I dag tenker jeg, jeg håper vi klarer det. ING ser mye lysere ut nå. Legene ser meg, de ser behovet for hjelp!

Kunne skrevet bok, haha! Langt ble det [emoji28]
 
Tenkte jeg kunne lage en dagbok for dette svangerskapet, hvor jeg også kan fortelle andre litt av det vi har vært igjennom og selv kanskje klare å takle dette svangerskapet bedre etter hvert!

Det hele startet med en uventa positiv test i slutten av mai16. Det viste seg at hodepinen og forstoppelsen jeg hadde slitt med i 2 uker skyldtes graviditet da jeg var hos lege for å finne ut hva som var problemet. Jeg reagerte med glede fra første stund. For far derimot var det litt vanskeligere for å synke inn.. men han kom sigende etter i august da vi fikk vite at vi ventet en perfekt liten gutt i slutten av januar17.

17.nov falt jeg på isen, rett på magen selvfølgelig. Fikk ingen smerter og hadde troen på at jeg hadde klart å ta meg imot såpass med armene at dette skulle gå bra. Førstegangs og uvitende dro jeg uberørt på jobb rett etterpå. Ettervært begynte jeg å kjenne meg kvalm på en helt ekkel måte samt en kjølig følelse i magen. Nå bestemte jeg meg for å ringe føden for å høre hva jeg burde gjøre. De sa de hadde fått mange telefoner om fall akkurat denne dagen, men jeg burde komme inn til sjekk for å se at morkake som lå på framre vegg ikke hadde tatt skade. Alt så fint ut på ul, og akrobaten i magen sprudlet som vanlig. Jeg fikk dra hjem og slo meg til ro med at jeg kjente godt med liv. Kvelden etterpå, etter at jeg hadde lagt meg våknet jeg av en forferdelig tissetrang og gikk på do.. tørket meg og somlet på meg undertøyet, i det jeg snur meg for å trekke ned ser jeg doskålen full av blod. På dette tidspunktet var jeg nok i sjokk. Jeg lagde ikke en lyd, sa ingenting. Gikk rolig ned til 1 etg. Der min lillesøster satt og sa «ikke for å være ekkel, men kan du gå å se i do om det faktisk ser ut som noen har drept et menneske i doskåla?». Alt dette endte opp på sykehuset, barneleger, jordmødre og uansett. Til slutt fant de ut at de skulle følge med hjerterytmen og avvente. 4 dager senere blir jeg sendt hjem. Dagen etter på kommer jeg inn igjen, denne gangen med rier. De holder babyen på overvåkning i 2 dager, hjertelyden går fra 150-160 til 80-64 under hver rie. Sønn vår sliter mer og mer med å komme opp i hjerterytmen for hver rie. En lege kommer natt til 1. Des å tar ultralyd å konkluderer at i morgen får jeg dra hjem da gutten beveger seg godt. Morgenen 1.desember begynner jeg oppgitt å pakke sammen tingene mine og gjøre meg klar til hjemreise da legen kommer inn med jordmor. «Sett kateter, hun skal rett opp til hks». Jeg går inn i en totalt sjokktilstand og hyler og gråter, ikke bare er jeg livredd for sprøyter og operasjoner men jeg er jobbane 31 uker på vei.. legen prøver å forklare «kamilla, nå må du puste dypt. Vi vil ikke stresse Isak mer enn nødvendig. Han må ut nå! Vi har snakket med overlege ved st. Olavs og sett på overvåkningen. Sønnen din har verken tid eller energi til stort mere nå». Jeg blir bedøvet og operasjon begynner. Kort tid etterpå, 11:37 hører jeg min kjære sønn skrike en gang. Men så blir det stille. Ingen lyder, bare leger som hvisker, stresser, springer. Jeg ser på jordmor, hun forstår hva jeg tenker. «Hvis de kommer med han før de drar på intensiven så går det bra, vist ikke trenger han mer hjelp». Dette var de lengste minuttene i mitt liv. Jeg kjenner de river og drar i meg mens de syr. Jeg har begynt å føle på det som kan bli sorgen over å miste min sønn. Endelig kom de, han lager lyd! Etter 9 minutter intens gjenopplivning lever gutten min igjen! Og det gjør han den dag i dag! Svar på prøvene viste 30 % infarkt og kronisk morkakeløsning. Blodprøvene av meg er fine.

6 mnd. Etter gutten min kom til fikk jeg igjen positiv test, vi venter enda et barn! Gleden er stor for alle mann. Oul gir termin 07.03.18 og vi skal ha enda en gutt, endelig litt flere gutter i familien! 15.11 faller jeg på isen IGJEN, rett inn på sykehuset. Her ser jordmor en aktiv gutt, men infarkt i morkaken. Hun kan ikke på dette tidspunkt si om den er fylt med blod eller ikke. Sender meg hjem med time til kontroll 17.11. Men nå vet jeg hva de blir å si til meg, jeg nekter å se på ultralydskjermen. «Ikke bekymre deg, jeg skal bare gå å hente en annen lege» sier legen. Jeg bryter ut. For det om at jeg hadde kjent magen synke dagen før, så hadde jeg fremdeles håp. En overlege kom inn, så litt på ul. «her finner vi dessverre ikke hjerteaksjon lengre, vi beklager». Enda en overlege kommer inn, bekrefter det samme om igjen. Jeg blir så fra meg jeg slår vilt rundt meg og slår til legen nærmest meg. Mannen min fikk telefon på jobb og 5 min senere kommer han, alt han gjør er å holde meg samlet. «Det kommer til å gå bra, jeg forstår. Ikke gråt sånn, det gjør så vondt». 19.11 09:14 er Noah kommet stille til verden. Svarene på prøvene er denne gangen 50 % infarkt og kronisk morkakeløsning + blodig fostervann. Gutten er beskrevet i journalen som en frisk og velskapt gutt.

Månedene går, jeg tester og tester og tester..mars kommer, 2 kjemiske til nå.. begynner å gi opp, det blir for mye for meg! 1.04 positiv graviditetstest. 3.04 legen fra mine tidligere fødsler har fått varsel fra fastlege, medisinering er alle rede i gang.

Denne gangen skal vi klare det sier hun.

I dag tenker jeg, jeg håper vi klarer det. ING ser mye lysere ut nå. Legene ser meg, de ser behovet for hjelp!

Kunne skrevet bok, haha! Langt ble det [emoji28]
Åååå:crybaby2 tårene triller her når jeg leser. For noen graviditeter du har vært igjennom ! Men SÅ flott at dere når får den hjelpen dere må ha! Jeg heier på dere.
 
Tenkte jeg kunne lage en dagbok for dette svangerskapet, hvor jeg også kan fortelle andre litt av det vi har vært igjennom og selv kanskje klare å takle dette svangerskapet bedre etter hvert!

Det hele startet med en uventa positiv test i slutten av mai16. Det viste seg at hodepinen og forstoppelsen jeg hadde slitt med i 2 uker skyldtes graviditet da jeg var hos lege for å finne ut hva som var problemet. Jeg reagerte med glede fra første stund. For far derimot var det litt vanskeligere for å synke inn.. men han kom sigende etter i august da vi fikk vite at vi ventet en perfekt liten gutt i slutten av januar17.

17.nov falt jeg på isen, rett på magen selvfølgelig. Fikk ingen smerter og hadde troen på at jeg hadde klart å ta meg imot såpass med armene at dette skulle gå bra. Førstegangs og uvitende dro jeg uberørt på jobb rett etterpå. Ettervært begynte jeg å kjenne meg kvalm på en helt ekkel måte samt en kjølig følelse i magen. Nå bestemte jeg meg for å ringe føden for å høre hva jeg burde gjøre. De sa de hadde fått mange telefoner om fall akkurat denne dagen, men jeg burde komme inn til sjekk for å se at morkake som lå på framre vegg ikke hadde tatt skade. Alt så fint ut på ul, og akrobaten i magen sprudlet som vanlig. Jeg fikk dra hjem og slo meg til ro med at jeg kjente godt med liv. Kvelden etterpå, etter at jeg hadde lagt meg våknet jeg av en forferdelig tissetrang og gikk på do.. tørket meg og somlet på meg undertøyet, i det jeg snur meg for å trekke ned ser jeg doskålen full av blod. På dette tidspunktet var jeg nok i sjokk. Jeg lagde ikke en lyd, sa ingenting. Gikk rolig ned til 1 etg. Der min lillesøster satt og sa «ikke for å være ekkel, men kan du gå å se i do om det faktisk ser ut som noen har drept et menneske i doskåla?». Alt dette endte opp på sykehuset, barneleger, jordmødre og uansett. Til slutt fant de ut at de skulle følge med hjerterytmen og avvente. 4 dager senere blir jeg sendt hjem. Dagen etter på kommer jeg inn igjen, denne gangen med rier. De holder babyen på overvåkning i 2 dager, hjertelyden går fra 150-160 til 80-64 under hver rie. Sønn vår sliter mer og mer med å komme opp i hjerterytmen for hver rie. En lege kommer natt til 1. Des å tar ultralyd å konkluderer at i morgen får jeg dra hjem da gutten beveger seg godt. Morgenen 1.desember begynner jeg oppgitt å pakke sammen tingene mine og gjøre meg klar til hjemreise da legen kommer inn med jordmor. «Sett kateter, hun skal rett opp til hks». Jeg går inn i en totalt sjokktilstand og hyler og gråter, ikke bare er jeg livredd for sprøyter og operasjoner men jeg er jobbane 31 uker på vei.. legen prøver å forklare «kamilla, nå må du puste dypt. Vi vil ikke stresse Isak mer enn nødvendig. Han må ut nå! Vi har snakket med overlege ved st. Olavs og sett på overvåkningen. Sønnen din har verken tid eller energi til stort mere nå». Jeg blir bedøvet og operasjon begynner. Kort tid etterpå, 11:37 hører jeg min kjære sønn skrike en gang. Men så blir det stille. Ingen lyder, bare leger som hvisker, stresser, springer. Jeg ser på jordmor, hun forstår hva jeg tenker. «Hvis de kommer med han før de drar på intensiven så går det bra, vist ikke trenger han mer hjelp». Dette var de lengste minuttene i mitt liv. Jeg kjenner de river og drar i meg mens de syr. Jeg har begynt å føle på det som kan bli sorgen over å miste min sønn. Endelig kom de, han lager lyd! Etter 9 minutter intens gjenopplivning lever gutten min igjen! Og det gjør han den dag i dag! Svar på prøvene viste 30 % infarkt og kronisk morkakeløsning. Blodprøvene av meg er fine.

6 mnd. Etter gutten min kom til fikk jeg igjen positiv test, vi venter enda et barn! Gleden er stor for alle mann. Oul gir termin 07.03.18 og vi skal ha enda en gutt, endelig litt flere gutter i familien! 15.11 faller jeg på isen IGJEN, rett inn på sykehuset. Her ser jordmor en aktiv gutt, men infarkt i morkaken. Hun kan ikke på dette tidspunkt si om den er fylt med blod eller ikke. Sender meg hjem med time til kontroll 17.11. Men nå vet jeg hva de blir å si til meg, jeg nekter å se på ultralydskjermen. «Ikke bekymre deg, jeg skal bare gå å hente en annen lege» sier legen. Jeg bryter ut. For det om at jeg hadde kjent magen synke dagen før, så hadde jeg fremdeles håp. En overlege kom inn, så litt på ul. «her finner vi dessverre ikke hjerteaksjon lengre, vi beklager». Enda en overlege kommer inn, bekrefter det samme om igjen. Jeg blir så fra meg jeg slår vilt rundt meg og slår til legen nærmest meg. Mannen min fikk telefon på jobb og 5 min senere kommer han, alt han gjør er å holde meg samlet. «Det kommer til å gå bra, jeg forstår. Ikke gråt sånn, det gjør så vondt». 19.11 09:14 er Noah kommet stille til verden. Svarene på prøvene er denne gangen 50 % infarkt og kronisk morkakeløsning + blodig fostervann. Gutten er beskrevet i journalen som en frisk og velskapt gutt.

Månedene går, jeg tester og tester og tester..mars kommer, 2 kjemiske til nå.. begynner å gi opp, det blir for mye for meg! 1.04 positiv graviditetstest. 3.04 legen fra mine tidligere fødsler har fått varsel fra fastlege, medisinering er alle rede i gang.

Denne gangen skal vi klare det sier hun.

I dag tenker jeg, jeg håper vi klarer det. ING ser mye lysere ut nå. Legene ser meg, de ser behovet for hjelp!

Kunne skrevet bok, haha! Langt ble det [emoji28]

Du har vært gjennom mye og jeg kan ikke sette meg inn i det. Du er sterk!! Jeg heier på deg og denne gangen da går det. En god klem fra meg
 
Dette var sterk lesning! [emoji22] Så mye dere har vært igjennom for å komme dit dere er i dag, jeg håper det grå bra for dere denne gangen [emoji175]
 
Så mange klemmer og gode tanker til deg, for noen fryktelige opplevelser dere har vørt gjennom [emoji173]️
 
Takk for fine ord dere! [emoji173]️
Ja, denne gangen skal vi klare det! Har selv gjort tiltak ved endring av kosthold, ingen koffein over hodet, null brus (sukker eller ikke), mindre salt, mer grønnsaker, mye vann osv. Gjør de tiltakene jeg kan gjøre selv, i tillegg til blodfortynnende og sterke jerntilskudd så føler ting er lysere denne gangen!

Sist hadde jeg en følelse helt fra starten at det kom til å gå galt.. mye på grunn av at sykehuset helt avskrev at jeg skulle få noe tettere oppfølging etter fødselen med førstemann [emoji849]

Nå er det 4 dager til ultralyd, og av en eller annen grunn så er jeg ikke nervøs i det hele tatt. Nå vet jeg at jeg blir fulgt tett og får være med å planlegge oppfølgingen på fredag og det er meget betryggende i seg selv [emoji1317]

Håper meg selv, men også alle som er i desember nå får bli! [emoji173]️
 
Men det er jo hverken kosthold, kofein eller brus som var årsaken til det som skjedde flere ganger.. Huff, ingen ord hjelper i slike situasjoner.
 
Etter ultralyden i går satt jeg igjen med alt mulig av bekymringer, da hjerte vist nok slo litt saktere enn forventet. Legen regnet ut fra menstermin at jeg var 7+0 i går, jeg trodde i utgangspunktet jeg var 6+5.
Da jeg kom hjem begynte jeg å se på bildene hvor mange dpo som va sannsynlig på den første testen og fant ut at 17 dpo for den første testen kanskje var litt usannsynlig da man så vidt så streken.. og tenker at den kanskje heller var 8-9 dpo. Så da forklarer det både hvorfor jeg ikke har kjent symptomene noen særlig og at hjerte kanskje slo litt sakte vist jeg plutselig bare var 5+6.

Ellers så slo kvalmen til for fullt i går og det betrygger meg litt, og jeg tror aldri jeg har vært så gla og takknemlig for å føle meg helt på trynet! [emoji2] satser på at resultat på mandag av HCG ser greit ut og at lillemann har både vokst og utviklet seg til neste ul. (Er overbevist om at det er gutt denne gangen og) [emoji173]️
 
Etter ultralyden i går satt jeg igjen med alt mulig av bekymringer, da hjerte vist nok slo litt saktere enn forventet. Legen regnet ut fra menstermin at jeg var 7+0 i går, jeg trodde i utgangspunktet jeg var 6+5.
Da jeg kom hjem begynte jeg å se på bildene hvor mange dpo som va sannsynlig på den første testen og fant ut at 17 dpo for den første testen kanskje var litt usannsynlig da man så vidt så streken.. og tenker at den kanskje heller var 8-9 dpo. Så da forklarer det både hvorfor jeg ikke har kjent symptomene noen særlig og at hjerte kanskje slo litt sakte vist jeg plutselig bare var 5+6.

Ellers så slo kvalmen til for fullt i går og det betrygger meg litt, og jeg tror aldri jeg har vært så gla og takknemlig for å føle meg helt på trynet! [emoji2] satser på at resultat på mandag av HCG ser greit ut og at lillemann har både vokst og utviklet seg til neste ul. (Er overbevist om at det er gutt denne gangen og) [emoji173]️
Er så dumt at legene følger mens termin i starten,når den slingrer så mye! Jeg selv vet at den ikke kan stemme denne gangen pga jeg hadde sein eggløsning i forhold til vanlig. Det vet jeg 100% siden vi hadde sex etter at jeg vanligvis er ferdig med el. Krysser fingrene for at utviklingen bare går framover nå fra ultralyden. :) egg kan forresten ogsp gå i dvale visst, og da stopper ogsp utviklingen opp frem til egget faktisk fester seg. Så kan være masse som spiller inn. Jeg har troen for deg :)
 
Er så dumt at legene følger mens termin i starten,når den slingrer så mye! Jeg selv vet at den ikke kan stemme denne gangen pga jeg hadde sein eggløsning i forhold til vanlig. Det vet jeg 100% siden vi hadde sex etter at jeg vanligvis er ferdig med el. Krysser fingrene for at utviklingen bare går framover nå fra ultralyden. :) egg kan forresten ogsp gå i dvale visst, og da stopper ogsp utviklingen opp frem til egget faktisk fester seg. Så kan være masse som spiller inn. Jeg har troen for deg :)

Ja, syns også det er kjipt for det skaper mer urolighet enn nødvendig. Opplevde det i forrige svangerskap at legen mente at utviklinga hadde mest sannsynlig stoppa opp for jeg var inne i uke 5+0 men hun mente jeg skulle være nesten 8 uker på vei. Jeg ga meg ikke på at jeg bare var 5+ så jeg fikk avvente det en uke og komme på ny ul, og der var hjerte begynt å slå og ble estimert til å være ca 6 uker på vei da. Men da gikk jeg en hel uke å hadde det kjempe vondt og stresset skikkelig for ingenting. Jeg vet at jeg har helt uforståelig syklus, av og til er den så lang som 2-3 måneder så plutselig har jeg en på 25 dager liksom. Blir helt feil å regne ut i fra en vanlig 28 dager syklus da!

Tusen takk! Jeg holder håpet oppe, kvalmen tilsier jo at HCG nivået stiger så det må jo være positivt og jeg har fått dn evige gravidforskjølelsen tilbake som jeg har fått hver gang før rundt uke 6[emoji85]
 
Har ventet hele helgen på dagen i dag, da jeg skulle få resultatet på HCG prøvene mine. Endte med at jeg ringte sykehuset selv kl. 14 og fikk beskjed om at legen med svarene var i operasjon til 16. Så da rekker hun nok ikke gi meg svarene i dag.. frustrerende er det mtp. Fredagens ultralyd og alle bekymringer. Har verken fått sove i natt, og i dag har jeg kun sotte å fulgt med telefon og klokka [emoji30][emoji30]
 
Da er svaret på HCG kommet, det var 22000 sa hun og i og for seg et greit resultat, men det hadde ikke doblet seg. Det hadde steget greit, men ikke doblet seg. Skal inn på my ul om 10 dager.

Føler det kan gå begge veier nå, hadde sein stigning sist også og det gikk bra. Men vil heller ikke ta gleden på forskudd..

Derfor tenker jeg at det kan være greit å ta litt avstand til graviditeten og forum fram til ul, da jeg vil få et svar på om det blir baby eller ikke ‍♀️
 
Etter å fått sett den lille bamsemumsen som både har vokst 3 mm på 5 dager og hadde fine hjerteslag i går så har jeg klart å sette bekymringene til side!

Var så heldig å komme inn til ei som jeg møtte rett før og etter hks med eldste sønnen da han ble født tidlig, og hun var også den som vurderte om jeg kunne gå i vanlig fødsel etter sønnen vår døde i magen. Hun er veldig erfaren og virket litt tryggere i min situasjon enn hun jeg hadde vært hos på fredag. Enkelte leger er lite følsom og setter alt for mange tanker hos pasienten i spinn uten å tenke seg om.

Men denne legen jeg var hos i går kjenner veldig godt til historien min, og fortalte også at alt sto bra til men ut ifra hva hun så så ville det bli helt feil å følge menstermin. Så det var nok det jeg tenkte, at jeg ikke va så langt som jeg i utgangspunktet tenkte!
I dag er jeg 7+1 ca og føler meg egentlig bedre enn jeg har gjort på en stund, er døtrøtt da men det er overkommelig! Bare gla det kan se ut som at kvalmen blir mindre plagsom enn den var med mine to første! [emoji2]
 
Etter å ha vært inne på helsenorge i journalen min ser jeg at jeg var vurdert til 7+3 uker på vei da jeg var på ul. Det vil si 8+1 i dag og 8+6 ved neste ultralyd på fredag!

Tiden føles ut som den går så veldig sakte, samtidig som jeg ikke kan skjønne hvor dagene er blitt av! Føles på en måte bare som 1-2 uker at jeg satt med den første positive testen, og det var første april det! Nå er det jo nesten 1. Mai [emoji33]

Har følt meg veldig på og av når det kommer til symptomene noe som er helt uvanlig for meg! Kvalmen kommer å går, fryser på og av og det eneste som er konstant er tretthet [emoji42]

De 2 siste dagene har jeg hatt forferdelig vondt i magen, klarer ikke si hvor det kommer fra heller og det engster meg skikkelig i dag. Sikkert fordi jeg hadde sex i går, og er ekstremt nervøs for det av en eller annen grunn! ‍♀️

Ellers så prøver jeg bare slappe av, og ikke tenke for mye.. lettere sagt en gjort for en ordentlig overtenker [emoji23]

Nå er det ikke så mange dager til vi skal på ul igjen, og denne gangen skal mannen få være med da jeg er veldig redd for å få negative nyheter. Men jeg har jo sett et bankende hjerte, de sier jo at sjansene for at det går bra er større da [emoji173]️
 
Dette var sterk lesning! sender deg mange gode styrkeklemmer og gleder meg til å følge deg gjennom de alt for lange månedene frem til desember ❤
 
Godt alt så bra ut på UL og at nervene er litt under kontroll.
Aner ikke hva første hcg-verdien din var eller avstanden mellom prøvene, men med sånne nivåer er doblingstiden mye mer enn 48 timer.

Første skritt er doblingstid 31-71 timer med gjennomsnitt på 48 timer.
Andre steg er 72-96 (?) timer og tredje steg er doblingstid over 97 timer. Er ganske sikker på at med nivå på 22000 er du over på over 97timer.


Håper alt går bra denne gangen.
 
Godt alt så bra ut på UL og at nervene er litt under kontroll.
Aner ikke hva første hcg-verdien din var eller avstanden mellom prøvene, men med sånne nivåer er doblingstiden mye mer enn 48 timer.

Første skritt er doblingstid 31-71 timer med gjennomsnitt på 48 timer.
Andre steg er 72-96 (?) timer og tredje steg er doblingstid over 97 timer. Er ganske sikker på at med nivå på 22000 er du over på over 97timer.


Håper alt går bra denne gangen.

HCG var på nesten 16000 fredagen og da jeg tok ny prøve ca 67 timer senere da var den nesten 23000, fikk se tallene men husker de ikke eksakt derfor runder jeg bare av til nærmest. Har veldig lite erfaring med HCG og den jeg har er fra mitt forrige svangerskap da legen mente jeg hadde veldig lav stigning, men alt gikk jo bra da fram til at morkaka svikta. Men er jo totalt nervevrak denne gangen så vanskelig å slå seg til ro i det hele tatt [emoji17]

Husker deg forresten fra mars18, så gla for å se at du er kommet godt ut i nytt svangerskap! [emoji4]
 
HCG var på nesten 16000 fredagen og da jeg tok ny prøve ca 67 timer senere da var den nesten 23000, fikk se tallene men husker de ikke eksakt derfor runder jeg bare av til nærmest. Har veldig lite erfaring med HCG og den jeg har er fra mitt forrige svangerskap da legen mente jeg hadde veldig lav stigning, men alt gikk jo bra da fram til at morkaka svikta. Men er jo totalt nervevrak denne gangen så vanskelig å slå seg til ro i det hele tatt [emoji17]

Husker deg forresten fra mars18, så gla for å se at du er kommet godt ut i nytt svangerskap! [emoji4]
Tusen takk.

Forstår nervene veldig godt og som du sier gir ikke hcg heller noen garanti. Men tror du kan puste veldig godt ut med de verdiene og den stigningen. Som sagt er doblingstiden noe helt annet når man når sånne nivåer.
Men regner med du også får det tøft ift å "slappe av" utover.. Det gjør noe med en å miste..
 
Tusen takk.

Forstår nervene veldig godt og som du sier gir ikke hcg heller noen garanti. Men tror du kan puste veldig godt ut med de verdiene og den stigningen. Som sagt er doblingstiden noe helt annet når man når sånne nivåer.
Men regner med du også får det tøft ift å "slappe av" utover.. Det gjør noe med en å miste..

Håper det er det. Syns det er litt domt at den legen som jeg går til nå stresser meg unødvendig opp da når hun sier stigningen er alt for lav på 48 timer dersom doblingstiden er lengre på slike nivåer.. men man kan jo ikke be om at alle skal ta hensyn til nervene som rår hos oss akkurat nå!

Har oppfølgings ul i morgen for å se at fosteret vokser og har hjerteslag enda, og håper at ting ser bra ut.. men grunnet tidligere opplevelser så skal jeg ikke påstå at jeg er optimistisk!
 
Back
Topp