Barn som stjeler

L

Logilei

Guest
Et barn som leker med mitt barn stjeler når det er på besøk. Den første gangen det skjedde var vi på vei ut og barnet sa at det bare måtte hente noe inne. Da det kom ut igjen måtte det på do og jeg holdt jakken imens. Barnet hadde da vært i kjøkkenskapet og fylt opp lommene med kjeks.. Syntes bare det var litt pussig og la ikke noe særlig vekt på det. Så stjal barnet skoene til en helt ny dukke. Da mitt barn så skoene hos dette barnet og ville ha dem tilbake, nektet barnet og sa det hadde fått skoene av en venninne. Mitt barn måtte "stjele" skoene tilbake. Så fortsatte det på samme måte. Et halsbånd ble stjålet, barnet løy ved konfrontasjon, halsbåndet ble tatt tilbake, så var det sjalet til en dukke, dernest et dukkeplagg som jeg hadde sydd, men som barnet påsto var hennes. Jeg ba henne da gå hjem med en gang og hente plagget da jeg visste hun hadde det. Hun kom da med det. Trodde at det ville bli slutt på stjelingen da hun ble konfrontert direkte med det og måtte gå hjem og hente det hun hadde tatt, men nå er en gjenstand borte igjen som er min og mine barn sier at barnet har vist fram gjenstanden på skolen til andre. Når de konfronterte barnet med at gjenstanden er vår, sa barnet at det hadde funnet gjenstanden, deretter forandret historien seg til at søskenet hadde funnet den, dette bekreftet søskenet, som er fem år eldre. Det er imidlertid en veldig spesiell ting det bare er en av. Jeg synes det er vanskelig å gripe det an. Jeg har tidligere tatt opp saker med foreldrene, men når ikke fram. Det samme er tilfellet denne gangen. De skal spørre barna om det er min gjenstand, svarer barna nei er det jeg som lyver når jeg sier det er min.. Jeg ønsker ikke lenger at dette barnet skal være i huset hos oss inntil videre da det er umulig å holde et barn under oppsikt hele tiden det er her. Det får ikke hjelpe at det kun er små saker som forsvinner. Det er uakseptabelt, spesielt når man ikke umiddelbart får dem tilbake ved konfrontasjoner. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det når barnet kommer og ringer på for å leke.. Barnet er for øvrig åtte år.
 
Jeg husker selv at når jeg var barn, så var det en venninne som stjal noe fra meg en morgen vi skulle til skolen. Senere viste hun det fram i skolen til andre venninner. Når jeg konfronterte henne med at det var jo akkurat det jeg hadde vist fram til henne om morgenen så mente hun at dette var hennes eget og ikke den jeg viste henne. Etter noen år greide jeg å stjele det tilbake :D Var så tilfreds med å få tingen min tilbake og husker på hvor sur jeg var.

Noen år senere gjorde lillesøsteren hennes det samme. Jeg konfronterte og fikk tilbake tingen selv om hun var pissesur for å bli avslørt og stod på sitt.

Jeg tenker at det er meget spesielt at foreldrene ikke forstår problemet om hun har fått "nye ting" såpass mange ganger uten at de reagerer eller blir mistenkelige i det hele tatt, enda du sier det til dem.
Jeg tenker at når dette ikke forbedrer seg så er det jo på sin plass å sørge for at hun ikke kommer på besøk, for det er som du sier, at ingen kan hele tiden "følge" etter barnet. Da kan de ha en regel på at de kan leke sammen ute men ikke inne. Jeg tenker at man må jo kunne slappe av selv om man har besøk og ikke være redd for hva som "går" denne gangen. Man vet ikke når noe viktig kan forsvinne liksom. Men det er nå min mening, kanskje noen har noen bedre forslag til deg. Dette barnet trenger for all del en samtale om at det ikke er greit å ta andres ting!

En annen måte å løse det på er å ta prat med læreren om de har felles lærer. Muligens dere vil lykkes bedre med det!
 
Det er vrient når det blir en ord mot ord situasjon. Når et eldre søsken hevder han har funnet gjenstanden er det vanskelig å komme videre.. Jeg anser den som tapt. Foreldrene har ikke vært konfrontert om stjelingen, på grunn av erfaringer med å konfrontere dem med andre ting og reaksjonen på det. Jeg trodde at jeg kunne ordne opp i det ved å snakke med barnet og forklare hvor lei seg mitt barn ble når skoene til en helt ny dukke ble borte og ikke minst dukkeplagget jeg hadde sydd. Hun hentet jo da det hun hadde tatt etter først å komme med noen utflukter og jeg trodde det var slutt på dette nå. Iallfall har jeg sagt i fra til barnet og tatt det opp med foreldre uten respons nå, så jeg tenker det er et godt råd at de bare leker sammen ute og ikke inne i huset vårt.
 
Jeg ville absolutt tatt det opp med foreldrene, og med læreren! Det er jo fullstendig uakseptabelt, og hvis foreldrene ikke forstår det og gjør noe med det, så kan det hende læreren tar det videre. Enten ved å snakke om det generelt i klassen, eller samtale med det barnet og foreldrene. Det er jo uansett til barnets beste, før eller siden vil stjelingen få konsekvenser, og det er bedre at de kommer nå når barnet og konsekvensene er små, enn når hun blir stor og får alvorlige konsekvenser for noe ingen har lært henne er galt!
 
Kan jeg spørre om barnet som stjeler er norsk eller ikke? Evt. hvilke nasjonalitet? Jeg kan tro at noen ikke legger vekt på min og din og foreldre som skal ansvar for det ikke tenker at det er uakseptabel, "det er vel bare barn".
 
Hei!

Her tenker jeg at fokuset har blitt litt feil.
Jeg forstår at det er sårt at barnet ditt blir frastjålet ting, men her ser jeg et barn som har et problem.
Det kan være mange årsaker til at barn stjeler, f.eks for å få oppmerksomhet (all oppmerksomhet er god oppmerksomhet), fordi det har få leker selv, fordi det ikke har det bra på andre områder, eller annet.
Ja, det kan være "bare" misunnelse, men når ingen hjemme bryr seg nok til å engang vite hvilke leker som tilhører barnet, eller til å vite når barnet lyver eller ikke....
Da skorter det en plass. En åtteåring vet at h*n ikke bør stjele.

Min bror stjal penger fra alle i familien fra han var ganske ung, og moren min fant til slutt mange titalls tusen (!) gjemt på hemmelige steder rundt omkring.
Han ble stemplet som et "slemt" barn, og ingen hadde baller, eller selvinnsikt nok til å se hvorfor han egentlig stjal.
(Å ta vare på barn var aldri mine foreldres sterke side.)
Han fortsatte i smug, og ble bare flinkere til å skjule det. Ingen brydde seg om at han ikke hadde noen venner, at han alltid havnet i bråk osv.
Siden han alt var et "slemt" barn, kunne han like gjerne bare fortsette, for ingen forventet noe annet av ham.
Alkohol ble til hasj, stjeling til smugling, hasj til heroin.
Han har vært tungt narkoman i mange år nå.

Jeg sier ikke at dette barnet blir narkoman kriminell i morgen, og poenget var ikke at tråden skulle handle om mitt liv, men når et barn stjeler og lyve, må man tørre å se bakenfor selve handlingen.
Jeg ville drøftet anonymt med skolen og barnevernet, og holdt foreldrene til barnet utenfor, for du vet aldri hva slags konsekvenser det kan få for barnet.

I mellomtiden får du ta med barna ut hvis de vil leke sammen, eller si at barna kan drive med noe ved stuebordet, f.eks spille spill, klippe/lime/male med pappavfall, fingermaling osv.

:)
 
Last edited:
Jeg er for naturlige og logiske konsekvenser. Jeg synes absolutt du kan si til dette barnet at dessverre kan det ikke få komme inn til dere å leke fordi det ofte forsvinner ting når hun er på besøk. Så er hun fortsatt velkommen til å leke med datteren din ute, så hun avvises ikke helt. Selv om det ikke er store ting som forsvinner nå så er det alvorlig at barn ikke forstår forskjellen mellom rett og galt, mitt og ditt. Jeg tenker det ville være å gjøre det en bjørnetjeneste å overse det når det har skjedd så mange ganger. Enig i at noe skurrer og at det er spesielt når foreldrene ikke engasjerer seg. Lurt å drøfte saken med noen andre som evt kan gripe inn og hjelpe barnet med de utfordringene det har.
 
Barnet og foreldrene er såkalt etnisk norske.

Barnet har vel omtrent ti ganger flere leker enn mitt barn, så misunnelse fordi hun har så lite er det neppe.

Har spurt foreldrene angående den siste gjenstanden som forsvant siden den var min, ikke barnet mitt sitt. De skulle da spørre barna sine om det var deres gjenstand, hvis ikke kunne jeg få den tilbake. Har ikke hørt noe, så da har vel barna svart at det er deres..

Har som sagt kontaktet dem tidligere om andre ting (at barnet har vært svært oppkjeftig både mot andre barn og mot meg som voksen når jeg har prøvd å mekle), de holder da med barnet på den måten at de forteller at barnet vet bedre enn meg, men ikke trenger å være ufin mot meg selv om hun har rett i alt og jeg tar feil. Det har vært episoder hvor hun krangler med andre barn og de andre barna blander meg inn ved å spørre hva som er riktig, så svarer jeg og hun kaller meg for det ene og det andre.

På besøk vil hun aldri hjelpe å rydde, hun har kommet inn og hoppet i senga vår med støvler på, løper inne med sko og støvler, kommer med påstander som ikke stemmer (forteller hjemme at vi nekter henne mat og vann når hun er på besøk, etc. og de tror henne!). Stjelingen ble kanskje dråpen.
Synes synd i henne og alt det for vet jo at det blir verre og mindre akseptabelt å oppføre seg slik dess eldre hun blir. Det virker imidlertid ikke som storebror har så mange problemer, bortsett fra dette at han lyver og er oppkjeftig for å forsvare henne. Det er som en familie med mindreverdighetskomplekser som kjører ut piggene mot alt.
 
Camilla I skrev:
Kan jeg spørre om barnet som stjeler er norsk eller ikke? Evt. hvilke nasjonalitet? Jeg kan tro at noen ikke legger vekt på min og din og foreldre som skal ansvar for det ikke tenker at det er uakseptabel, "det er vel bare barn".
Klikk for å utvide …

Er du seriøs? Så ut ifra nasjonalitet, så er det vanlig å stjele mener du?
Virkelig det rareste jeg har lest her inne!!
 
Vet virkelig ikke hva jeg ville gjort, når du ikke når gjennom hos foreldrene... Vanskelig. Men tror ikke jeg hadde invitert med barnet inn, så fikk de heller leke ute :)
 
Stakkar barn. Hun trenger jo hjelp. Om ikke foreldrene ser alvoret bør du ta det opp med lærer som er nevnt. Dette barn er trenger hjelp. Ikke at du nekter henne å leke.
 
Jeg syns du skal nekte barnet å komme inn til dere og ta dette videre. Barnet trenger hjelp og foreldrene trenger oppvekker.. Kontakt barnevernet og rådfør deg. Her trengs tiltak rett og slett. Disse foreldrene bør ta tak eller faktisk ikke ha barn i det hele tatt. For blir ikke noe gjort er sjansen for at det eskalerer etterhvert stor. Og det vil få enda værre konsekvenser for andre og barnet i seg selv..
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp