F
Felixius
Guest
Jeg har et problem... jeg jobber med noe jeg ikke trives med, men det er manko på jobber i området der jeg bor. Jeg ønsker heller ikke å flytte da jeg er godt etablert her med familie og alt. Jeg er lærling og holder da på med utdannelsen min. Jeg vil ikke jobbe med dette. Det finnes andre instanser å jobbe, men jeg vil ikke inn i noen av disse da dette er noe jeg har prøvd før og ikke har trivdes med.
Det er tungt å gå på jobb, jeg føler meg utbrent og det føles tomt inni meg. Etter jeg begynte å jobbe her har jeg også blitt deprimert. Jeg fikk mye ansvar med en gang og når jeg fra før har slitt med diverse psykiske lidelser og er perfeksjonist, så takler jeg ikke det når jeg er så fersk og utrygg som jeg er. Jeg føler ikke jeg kan snakke med noen da jeg er redd for å bli dømt og jeg er forferdelig sårbar, så med en gang jeg tar opp noe personlig, begynner jeg å gråte. Hver dag når jeg er ferdig på jobb og har satt meg i bilen, kommer tårene - jeg gruer meg allerede da til neste dag.
I tillegg har jeg en mann hjemme som er høvelig flink med husarbeid, men forventer at jeg skal gjøre mer hjemme. Sant skal sies at jeg gjør lite husarbeid, men tar meg mye tid sammen med barnet vårt som nettopp har begynt i barnehage. Når jeg er dødssliten etter jobb, og han sier jeg må gjøre ditt og datt, faller humøret enda mer. Han jobber ikke og er hjemme hele tiden. Jeg har snakket med han, forteller han at jeg er så sliten og ikke takler å gjøre mer. Folk rundt meg forventer jeg skal være superkvinne. Jeg har en "venninne" (hun tar nesten aldri kontakt med meg og unngår å svare på meldingene jeg sender med mindre hun vil noe) som forventer jeg skal stille opp for henne, dra på kafé når ingen andre kan. Min mor forventer jeg skal ordne alt for henne, jeg hjelper henne mye med ting uten å få så mye som et takk for det. Jeg får heller ikke sove på natten uten at jeg vet hvorfor.
Jeg har vurdert å gå til legen å få sykemelding, men føler ikke jeg har grunnlag til det. Føler jeg trenger et par uker å komme meg på. Det fjerner ikke problemet, men det fjerner kanskje litt stress jeg har.
Det er tungt å gå på jobb, jeg føler meg utbrent og det føles tomt inni meg. Etter jeg begynte å jobbe her har jeg også blitt deprimert. Jeg fikk mye ansvar med en gang og når jeg fra før har slitt med diverse psykiske lidelser og er perfeksjonist, så takler jeg ikke det når jeg er så fersk og utrygg som jeg er. Jeg føler ikke jeg kan snakke med noen da jeg er redd for å bli dømt og jeg er forferdelig sårbar, så med en gang jeg tar opp noe personlig, begynner jeg å gråte. Hver dag når jeg er ferdig på jobb og har satt meg i bilen, kommer tårene - jeg gruer meg allerede da til neste dag.
I tillegg har jeg en mann hjemme som er høvelig flink med husarbeid, men forventer at jeg skal gjøre mer hjemme. Sant skal sies at jeg gjør lite husarbeid, men tar meg mye tid sammen med barnet vårt som nettopp har begynt i barnehage. Når jeg er dødssliten etter jobb, og han sier jeg må gjøre ditt og datt, faller humøret enda mer. Han jobber ikke og er hjemme hele tiden. Jeg har snakket med han, forteller han at jeg er så sliten og ikke takler å gjøre mer. Folk rundt meg forventer jeg skal være superkvinne. Jeg har en "venninne" (hun tar nesten aldri kontakt med meg og unngår å svare på meldingene jeg sender med mindre hun vil noe) som forventer jeg skal stille opp for henne, dra på kafé når ingen andre kan. Min mor forventer jeg skal ordne alt for henne, jeg hjelper henne mye med ting uten å få så mye som et takk for det. Jeg får heller ikke sove på natten uten at jeg vet hvorfor.
Jeg har vurdert å gå til legen å få sykemelding, men føler ikke jeg har grunnlag til det. Føler jeg trenger et par uker å komme meg på. Det fjerner ikke problemet, men det fjerner kanskje litt stress jeg har.