Utslitt

F

Felixius

Guest
Jeg har et problem... jeg jobber med noe jeg ikke trives med, men det er manko på jobber i området der jeg bor. Jeg ønsker heller ikke å flytte da jeg er godt etablert her med familie og alt. Jeg er lærling og holder da på med utdannelsen min. Jeg vil ikke jobbe med dette. Det finnes andre instanser å jobbe, men jeg vil ikke inn i noen av disse da dette er noe jeg har prøvd før og ikke har trivdes med.

Det er tungt å gå på jobb, jeg føler meg utbrent og det føles tomt inni meg. Etter jeg begynte å jobbe her har jeg også blitt deprimert. Jeg fikk mye ansvar med en gang og når jeg fra før har slitt med diverse psykiske lidelser og er perfeksjonist, så takler jeg ikke det når jeg er så fersk og utrygg som jeg er. Jeg føler ikke jeg kan snakke med noen da jeg er redd for å bli dømt og jeg er forferdelig sårbar, så med en gang jeg tar opp noe personlig, begynner jeg å gråte. Hver dag når jeg er ferdig på jobb og har satt meg i bilen, kommer tårene - jeg gruer meg allerede da til neste dag.

I tillegg har jeg en mann hjemme som er høvelig flink med husarbeid, men forventer at jeg skal gjøre mer hjemme. Sant skal sies at jeg gjør lite husarbeid, men tar meg mye tid sammen med barnet vårt som nettopp har begynt i barnehage. Når jeg er dødssliten etter jobb, og han sier jeg må gjøre ditt og datt, faller humøret enda mer. Han jobber ikke og er hjemme hele tiden. Jeg har snakket med han, forteller han at jeg er så sliten og ikke takler å gjøre mer. Folk rundt meg forventer jeg skal være superkvinne. Jeg har en "venninne" (hun tar nesten aldri kontakt med meg og unngår å svare på meldingene jeg sender med mindre hun vil noe) som forventer jeg skal stille opp for henne, dra på kafé når ingen andre kan. Min mor forventer jeg skal ordne alt for henne, jeg hjelper henne mye med ting uten å få så mye som et takk for det. Jeg får heller ikke sove på natten uten at jeg vet hvorfor.

Jeg har vurdert å gå til legen å få sykemelding, men føler ikke jeg har grunnlag til det. Føler jeg trenger et par uker å komme meg på. Det fjerner ikke problemet, men det fjerner kanskje litt stress jeg har.
 
Hei, kjære du!

Først og fremst er depresjon i seg selv absolutt grunnlag for å bli sykemeldt; det er en sykdom/tilstand som er like reell som å brekke beinet eller ha magesjau.
Kom deg til legen og få en sykemelding og en henvisning til psykolog. <3

Hva med å ta et møte hor det kun er deg og sjefen din, hvor du forklarer at du ikke kan ha så mye ansvar som du har nå, og at du tross alt bare er lærling, og strengt tatt ikke skal ha det heller.

Unnskyld meg, men mannen din, (og venninnen og moren din) må skjerpe seg!
Han kan ta husarbeidet hjemme når han går hjemme, det bør være det minste problemet i verden.
Du må sette deg selv først nå, og sette deg i respekt. Fortell dem at nå skal du tas hensyn til, og de skal si takk og sette pris på deg, for det er normal folkeskikk!

Det er dessverre veldig vanlig å slite med søvnen når man er deprimert og utbrent, selv om en skulle tro at en da klarte å sove mer.
Det vil bli bedre med hvile, at du får snakket med noen profesjonelle, og at forholdene rundt deg ordner seg. <3

Håper inderlig det ordner seg for deg! <3



P.s: Du må gjerne skrive en PM til meg, om du vil ha noen å prate med. :)
 
Det var trist å høre at du har det slik og kjenner meg igjen i mye.

Det er nok ikke dumt å ta en tur til legen, og om du ikke vet hva du skal si så bare vis den meldingen du har skrevet over. Den forklarer mye mer enn du tror. Deretter kan du la legen i samtale med deg, veilede deg videre, være det i form av sykemelding, behandling, utredning, vitaminmangler osv.

Det er ikke alltid lett for andre å skjønne hvor vanskelig vi har det, da er det også et godt tips å ta med både din mann og din mor med til en felles legetime, der legen lettere kan forklare dem ting. Man selv har heller ikke energi til å sitte og forkare alltid på en slik måte at andre forstår, og man vil aller helst slippe å forklare spesielt når man selv føler man "kunne tatt seg sammen mer" pga manglende innsikt i sin egen situasjon.

Den vil bedre seg kjære, jeg vet du har det vanskelig nå, men det vil bli bedre <3
 
Hei, kjære du!

Først og fremst er depresjon i seg selv absolutt grunnlag for å bli sykemeldt; det er en sykdom/tilstand som er like reell som å brekke beinet eller ha magesjau.
Kom deg til legen og få en sykemelding og en henvisning til psykolog. <3

Hva med å ta et møte hor det kun er deg og sjefen din, hvor du forklarer at du ikke kan ha så mye ansvar som du har nå, og at du tross alt bare er lærling, og strengt tatt ikke skal ha det heller.

Unnskyld meg, men mannen din, (og venninnen og moren din) må skjerpe seg!
Han kan ta husarbeidet hjemme når han går hjemme, det bør være det minste problemet i verden.
Du må sette deg selv først nå, og sette deg i respekt. Fortell dem at nå skal du tas hensyn til, og de skal si takk og sette pris på deg, for det er normal folkeskikk!

Det er dessverre veldig vanlig å slite med søvnen når man er deprimert og utbrent, selv om en skulle tro at en da klarte å sove mer.
Det vil bli bedre med hvile, at du får snakket med noen profesjonelle, og at forholdene rundt deg ordner seg. <3

Håper inderlig det ordner seg for deg! <3



P.s: Du må gjerne skrive en PM til meg, om du vil ha noen å prate med. :)
Takk, jeg setter pris på det! Det er litt verre for meg med dette ansvaret siden jeg begynte i november og har i flere tilfeller vært alene med ansvaret uten å ha mulighet til å snakke med noen eller spørre om det skulle være noe. Som lærling skal jeg egentlig ALDRI være alene, særlig ikke når jeg er såpass fersk.

Jeg har et problem med psykologer. Har vært inne flere gang og føler det drar meg lenger ned enn det som er nødvendig. Det jeg egentlig trenger er noen jeg kan lufte meg til og som støtter meg. Mannen forstår ikke meg og "venninnen" jeg nevnte her er den eneste jeg har, og det er kanskje forståelig at jeg ikke ønsker å benytte meg av dem. For å være ærlig har ikke jeg og min mor noe godt forhold. Jeg er altfor pliktoppfyllende og klarer ikke si nei dersom jeg blir spurt om å hjelpe selv om jeg har nok med barnet mitt, jobben, samboeren og leiligheten...

Jeg er litt redd for å bli sykemeldt også, særlig på grunn av psyken. Frykter at jeg ikke vil kunne få meg jobb etter praksisen. Også liker jeg ikke hva min far tenker om sykemelding (selv om han er sykemeldt selv). Jeg vil bare ikke forklare hvorfor jeg ikke jobber fordi i hans tankegang skulle alle som hevder de sliter psykisk bli innlagt på psykiatrisk resten av livet...
 
Du er jo helt uten støtteapparat du!
Jeg har slitt psykisk selv i mange år, så bare ta kontakt om du trenger å prate :)
Ikke at det er lett. Selv er jeg så redd for å være til bry at jeg aldri tar kontakt med folk som tilbyr seg. Redd for å være for mye.
 
Det var trist å høre at du har det slik og kjenner meg igjen i mye.

Det er nok ikke dumt å ta en tur til legen, og om du ikke vet hva du skal si så bare vis den meldingen du har skrevet over. Den forklarer mye mer enn du tror. Deretter kan du la legen i samtale med deg, veilede deg videre, være det i form av sykemelding, behandling, utredning, vitaminmangler osv.

Det er ikke alltid lett for andre å skjønne hvor vanskelig vi har det, da er det også et godt tips å ta med både din mann og din mor med til en felles legetime, der legen lettere kan forklare dem ting. Man selv har heller ikke energi til å sitte og forkare alltid på en slik måte at andre forstår, og man vil aller helst slippe å forklare spesielt når man selv føler man "kunne tatt seg sammen mer" pga manglende innsikt i sin egen situasjon.

Den vil bedre seg kjære, jeg vet du har det vanskelig nå, men det vil bli bedre <3
Da får jeg ta kontakt med legen over helgen og se hva som skjer... har alltid trodd jeg har hatt lavt stoffskifte, men i følge legen er alt som normalt. Min mor (som har lavt stoffskifte) har sagt at verdiene mine er for lave. Hun har vært på utredning på klinikk med spesialister i fagområdet.

Jeg blir nok ikke å ta med min mor til legetime i hvert fall da vi har lite kontakt, med mindre hun trenger noe. Jeg har sendt flere linker på alt fra videoer til artikler og fagstoff til samboeren som forklarer hva jeg sliter med og som kanskje viser hvordan jeg føler meg. Han tar hensyn i noen timer og så blir det akkurat som om han glemmer det. Det er kanskje feil av meg, men ofte sender jeg han melding i løpet av dagen om hvordan jobb er og hvordan jeg føler meg. Han svarer ikke noe annet enn "det er ikke noe jeg kan gjøre noe med". Han forventer også at han skal få "kosetid" på kveldene, men jeg orker rett og slett ikke, da slår samvittigheten min inn og pliktoppfyllende som jeg er, går jeg med på det. Det er feil, men jeg vet at jeg også trenger en "push" på det området.
 
Du er jo helt uten støtteapparat du!
Jeg har slitt psykisk selv i mange år, så bare ta kontakt om du trenger å prate :)
Ikke at det er lett. Selv er jeg så redd for å være til bry at jeg aldri tar kontakt med folk som tilbyr seg. Redd for å være for mye.
Jeg er som deg på det området. Liker ikke å være til bry...
 
Da får jeg ta kontakt med legen over helgen og se hva som skjer... har alltid trodd jeg har hatt lavt stoffskifte, men i følge legen er alt som normalt. Min mor (som har lavt stoffskifte) har sagt at verdiene mine er for lave. Hun har vært på utredning på klinikk med spesialister i fagområdet.

Jeg blir nok ikke å ta med min mor til legetime i hvert fall da vi har lite kontakt, med mindre hun trenger noe. Jeg har sendt flere linker på alt fra videoer til artikler og fagstoff til samboeren som forklarer hva jeg sliter med og som kanskje viser hvordan jeg føler meg. Han tar hensyn i noen timer og så blir det akkurat som om han glemmer det. Det er kanskje feil av meg, men ofte sender jeg han melding i løpet av dagen om hvordan jobb er og hvordan jeg føler meg. Han svarer ikke noe annet enn "det er ikke noe jeg kan gjøre noe med". Han forventer også at han skal få "kosetid" på kveldene, men jeg orker rett og slett ikke, da slår samvittigheten min inn og pliktoppfyllende som jeg er, går jeg med på det. Det er feil, men jeg vet at jeg også trenger en "push" på det området.

Du er heldig som har en person som forsøker. Det viser jo at han ønsker å ivareta deg, men at han er menneske og "glemmer/feiler" til tider. Menn er litt mer praktisk anlagt enn oss kvinner. Vi trenger ofte å snakke ut om ting for å kunne "kommer over" og videre med ting. Menn derimot tenker praktisk og tenker der og da hvordan de kan løse ting (lest boka menn fra mars og kvinner fra venus, veldig opplysende og interessang). Når du forteller og han ikke vet hva han skal kunne tilby av hjelp, er det kanskje lettest på sikt å svare slik din samboer gjør, også for å slippe å bære på det.

Jeg synes du tar et klokt valg mht utredning.
 
Du er heldig som har en person som forsøker. Det viser jo at han ønsker å ivareta deg, men at han er menneske og "glemmer/feiler" til tider. Menn er litt mer praktisk anlagt enn oss kvinner. Vi trenger ofte å snakke ut om ting for å kunne "kommer over" og videre med ting. Menn derimot tenker praktisk og tenker der og da hvordan de kan løse ting (lest boka menn fra mars og kvinner fra venus, veldig opplysende og interessang). Når du forteller og han ikke vet hva han skal kunne tilby av hjelp, er det kanskje lettest på sikt å svare slik din samboer gjør, også for å slippe å bære på det.

Jeg synes du tar et klokt valg mht utredning.
Jeg setter selvfølgelig stor pris på han og det er han klar over. Han er, som du sier, praktisk anlagt. Han sier "det er bare å gjøre sånn og sånn" mens jeg er en person som bare vil lufte meg.

Jeg har ikke lyst å gå til psykolog igjen, sist jeg var der, var psykologen respektløs mot meg og var frekk. Jeg stoler ikke lengre på psykologer og det hjelper ikke stort.

Når det er sagt er det mye i hodet mitt som ikke har blitt bearbeidet, ting som skjedde i barndommen min og videre opp inn i voksenlivet. Selvbildet og selvtilliten min er på bunn, og jeg prøver å gå ned i vekt. Det blir rett og slett for mye å tenke på jobb, trening, familie, alt som har skjedd (som jeg fortsatt tenker på og sliter med) og alt som skal gjøres i hverdagen. Beklager at jeg legger inn mer her, jeg har en dårlig dag hvor jeg ikke klarer å gjøre annet enn å ligge på sofaen å gråte...
 
Det var synd å høre om din tidligere opplevelse med psykologen, men husk at psykologer er som et nytt skopar; ikke alle vil falle sammen med din personlighet.

JEg vet ikke hvor du bor, men jeg vet at selv om det fins dårlige psykologer så fins det gode også. Forstår man at en psykolog ikke er rett for en og merker noen vibber, er det nok best å bytte.

Dessuten er det bedre du forteller legen din at du trenger kognitiv behandling. Mange psykologer bare sitter og hører på, og det er bortkast av penger, tid, og energi, og det bare ripper opp i dårlige minner. En kognitiv psykolog vil hjelpe deg med teknikker og gi deg verktøy til å takle dine egne tanker og slik få det bedre med både deg og sammen med den familien du er velsinget med.

Dersom du har nære venner er det også bedre om du kan "tømme deg ut" for de istedet, dersom du finner det som behagelig. Da får mannen din og du også en pause til å fokusere på annet når dere er sammen. For menn er det meget frustrerende og en pine å ikke kunne gjøre noe og bare høre. Men slik du forteller det, trenger du nok hjelp fra profesjonell hold til å gå videre.

Fikk du tatt kontakt med legen?
Jeg håper du har søkt hjelp. Hvis ikke så gjør det så raskt som mulig. Ofte søker folk hjelp når alle i familien er helt utslitt det er dritvanskelig for alle, men den klokeste er den som søker hjelp i tide før ting eskalerer til de nivåer. Få hjelp av en venn om du ikke greier å søke til legen selv, men gjør det fortest mulig.

Drit i vekta, den kan du ta når du er bedre og har mer energi. MAn er fullt menneske, verdifull og vakker uansett vekt. Du mangler ingenting. Akkurat nå kan du forsøke å sørge for at du selv får det bedre med deg selv og de rundt deg. En ting av gangen, verden bli ikke til på en dag :)
 
Det var synd å høre om din tidligere opplevelse med psykologen, men husk at psykologer er som et nytt skopar; ikke alle vil falle sammen med din personlighet.

JEg vet ikke hvor du bor, men jeg vet at selv om det fins dårlige psykologer så fins det gode også. Forstår man at en psykolog ikke er rett for en og merker noen vibber, er det nok best å bytte.

Dessuten er det bedre du forteller legen din at du trenger kognitiv behandling. Mange psykologer bare sitter og hører på, og det er bortkast av penger, tid, og energi, og det bare ripper opp i dårlige minner. En kognitiv psykolog vil hjelpe deg med teknikker og gi deg verktøy til å takle dine egne tanker og slik få det bedre med både deg og sammen med den familien du er velsinget med.

Dersom du har nære venner er det også bedre om du kan "tømme deg ut" for de istedet, dersom du finner det som behagelig. Da får mannen din og du også en pause til å fokusere på annet når dere er sammen. For menn er det meget frustrerende og en pine å ikke kunne gjøre noe og bare høre. Men slik du forteller det, trenger du nok hjelp fra profesjonell hold til å gå videre.

Fikk du tatt kontakt med legen?
Jeg håper du har søkt hjelp. Hvis ikke så gjør det så raskt som mulig. Ofte søker folk hjelp når alle i familien er helt utslitt det er dritvanskelig for alle, men den klokeste er den som søker hjelp i tide før ting eskalerer til de nivåer. Få hjelp av en venn om du ikke greier å søke til legen selv, men gjør det fortest mulig.

Drit i vekta, den kan du ta når du er bedre og har mer energi. MAn er fullt menneske, verdifull og vakker uansett vekt. Du mangler ingenting. Akkurat nå kan du forsøke å sørge for at du selv får det bedre med deg selv og de rundt deg. En ting av gangen, verden bli ikke til på en dag :)
Jeg kvier meg slik for å kontakte legen. Jeg føler meg dømt, både som person og som mor. Føler at når man er foreldre så må man følge et visst mønster og være en spesiell type person som jeg ikke er. Jeg vet innerst inne at det ikke er tilfellet, men jeg føler det.

Att på til har jeg dårlig samvittighet ovenfor jobben. Nå er en person sykemeldt, en person har permisjon og en person slutter i jobben. Blir jeg sykemeldt oppå dette, vet jeg at det vil bli snakk og det vil jeg ikke leve med når jeg eventuelt kommer tilbake.

Dessverre har jeg ingen venner jeg kan lufte meg for. Jeg er forøvrig også redd for nye ting, å gå til en ny psykolog når jeg allerede har dårlig erfaring fra flere psykologer, er vanskelig.
 
Hmmh..……. Har du noen bedre løsning?

Dessuten så er man mange ganger sin egen største fiende! Du må få vekk apekattene fra dine tanker som hindrer deg i sunn tenkning om deg selv og som får deg til å dømme deg selv så hardt!

Bare tenk: Hadde du noen gang tenkt noe som helst negativt om en annen person som hadde vært i din situasjon, som kom og bedrodde seg til deg, eller er du så streng kun overfor deg selv? (Jeg vet hva svaret er, så du trenger ikke svare meg på det, det er viktigste er hva du svarer deg selv!)
Fortell deg selv du hadde sagt til en annen person i din situasjon, med kjærlighet og ømhet.

Jeg håper du med tiden kan gjøre noe annerledes enn du gjør nå, for ingenting vil forandre seg og ikke du forandrer deg. Fortsetter du i samme mønster vil også alt annet som har fulgt i kjølevannet av det mønsteret, også fortsette som før.

Varme klemmer og masse kjærlighet <3
 
Hmmh..……. Har du noen bedre løsning?

Dessuten så er man mange ganger sin egen største fiende! Du må få vekk apekattene fra dine tanker som hindrer deg i sunn tenkning om deg selv og som får deg til å dømme deg selv så hardt!

Bare tenk: Hadde du noen gang tenkt noe som helst negativt om en annen person som hadde vært i din situasjon, som kom og bedrodde seg til deg, eller er du så streng kun overfor deg selv? (Jeg vet hva svaret er, så du trenger ikke svare meg på det, det er viktigste er hva du svarer deg selv!)
Fortell deg selv du hadde sagt til en annen person i din situasjon, med kjærlighet og ømhet.

Jeg håper du med tiden kan gjøre noe annerledes enn du gjør nå, for ingenting vil forandre seg og ikke du forandrer deg. Fortsetter du i samme mønster vil også alt annet som har fulgt i kjølevannet av det mønsteret, også fortsette som før.

Varme klemmer og masse kjærlighet <3
Jeg tok meg en sykedag i dag, blir en i morgen også. Så tenker jeg å ringe legen i morgen å be om å få komme inn på time. Kjæresten foreslo at jeg kanskje kunne få noe form for "aktiv sykemelding" eller at jeg jobber 80%. Han spurte meg om jeg tror det ville hjulpet med 2 dager "fri" i uken og 3 dager jobb, og det tror jeg absolutt vil hjelpe hverdagen min. Det vil ta lengre tid å fullføre utdannelsen, men jeg tror hverdagen min blir lettere da jeg føler jobben er for krevende for meg, og to dager "avlastning" vil gjøre hverdagen bedre. Nå ønsker jeg først å sykemelde meg en uke eller to. Jeg vet ikke om det er mulig å gjøre slik jeg tenker, eller om legen føler jeg har grunnlag nok til å bli sykemeldt, men jeg håper noe lar seg gjøre slik at jeg kan fullføre utdannelsen min.

Jeg tror forøvrig mørketiden er en stor grunn til at jeg blir deprimert. Jeg pleier ikke føle meg sånn resten av året. Men ja, fort sliten blir jeg uansett hvilken årstid som er, så det vet jeg ikke hva jeg kan skylde på, bortsett fra dette med søvnproblemer.
 
Så flott! Så flink du har vært :)

Jeg er glad over å høre at du har bestemt deg for å foreta endringer som kan gjøre denne vanskelige tiden lettere for deg! Husk at det ikke alltid er slik at vi trenger så mye hjelp eller tiltak for å føle oss bra, men når du først trenger det er det viktig at du tar deg tid til egenomsorg <3 Heldig som du er har du en mann som også vil ditt beste og som stiller opp for deg.

Man trenger ikke alltid å skylde på noe, svaret kommer frem av seg selv så fort vi er oss selv igjen og den vanskelige fasen du er inne i har gått noe over. Så er det jo alltid andre ting som man trenger litt lengre tid med å bearbeide.

Jeg håper dette er starten på en bedre periode i ditt liv!

Flott! :)
 
Så flott! Så flink du har vært :)

Jeg er glad over å høre at du har bestemt deg for å foreta endringer som kan gjøre denne vanskelige tiden lettere for deg! Husk at det ikke alltid er slik at vi trenger så mye hjelp eller tiltak for å føle oss bra, men når du først trenger det er det viktig at du tar deg tid til egenomsorg <3 Heldig som du er har du en mann som også vil ditt beste og som stiller opp for deg.

Man trenger ikke alltid å skylde på noe, svaret kommer frem av seg selv så fort vi er oss selv igjen og den vanskelige fasen du er inne i har gått noe over. Så er det jo alltid andre ting som man trenger litt lengre tid med å bearbeide.

Jeg håper dette er starten på en bedre periode i ditt liv!

Flott! :)
Takk :) jeg er glad for at jeg turte å ta kontakt med legen. Sendte melding til kontoret da. Fikk time førstkommende mandag. Blir nok ikke å dra til psykolog, men hvis det kan ordne seg at jeg jobber 3 dager i uken, er jeg fornøyd.
 
Hva gjør man når en kollega/hun som følger meg opp gjennom læretiden blir sur over at jeg har legetime i arbeidstiden? Nå skal det være sagt at jeg har kontroll med min datter på onsdag og fredag har jeg to legetimer på sykehuset (kontroll for en knekt finger).
 
Hva gjør man når en kollega/hun som følger meg opp gjennom læretiden blir sur over at jeg har legetime i arbeidstiden? Nå skal det være sagt at jeg har kontroll med min datter på onsdag og fredag har jeg to legetimer på sykehuset (kontroll for en knekt finger).

Driter i det. ;) Det har ingenting å si, og prøver hun seg på å true med noe, kan du bare forklare at arbeidsmiljøloven gjelder for deg, og henne også. ;)
 
Driter i det. ;) Det har ingenting å si, og prøver hun seg på å true med noe, kan du bare forklare at arbeidsmiljøloven gjelder for deg, og henne også. ;)
Takk! Det er greit å vite :) hun sa det på en litt sur og krass måte at jeg måtte ta det i studietiden jeg har. Men jeg har egentlig bestemt meg, jeg vil ikke jobbe der lenger og tenker å søke andre jobber. Kan skylde på at jeg ikke klarer det økonomisk da jeg bare får 30% lønn. Det er feigt av meg.
 
Takk! Det er greit å vite :) hun sa det på en litt sur og krass måte at jeg måtte ta det i studietiden jeg har. Men jeg har egentlig bestemt meg, jeg vil ikke jobbe der lenger og tenker å søke andre jobber. Kan skylde på at jeg ikke klarer det økonomisk da jeg bare får 30% lønn. Det er feigt av meg.

Det er ikke feigt, du tar vare på deg selv, det er tøft.
Å bli uten å gjøre noe med det, og være martyr hadde vært feigt. ;) (Som mange andre gjør.)
 
Back
Topp