Jeg ønsker barn så inderlig

III

Andre møte med forumet
Hei,

Jeg trenger et sted å skrive, fordi jeg blir snart gal.

Har vært sammen med min samboer i 3 år, og jeg har følt meg klar for barn i 1 år. Jeg har alltid hatt et stort ønske om barn tidlig, og er nå 25 år. Min samboer er 9 år eldre.

Vi har begge fast jobb, og godt betalt. Eier leilighet og har bil. Krangler aldri, men kan diskutere.

Samboer er ikke klar for barn enda. Han mener at ting må falle på plass. Han maser hele tiden om at jeg ikke er flink til å bidra hjemme, men jeg gjør jo alt hjemme! Dermed blir det gjort i mitt tempo og det er ikke konstant shinet.

Nå begynner de fleste av mine nærmeste venner å bli foreldre. Men jeg sitter her og må vente og vente.

Jeg ville aldri tvunget han til dette og ønsker ikke å presse han, og det er derfor jeg skriver her. Jeg må finne en måte å roe meg ned på så jeg ikke maser på han...

Beklager rotete innlegg, bare så mye i hodet nå:/
 
Hei!

Er du sikker på at han egentlig vil ha barn, eller bare sier han det og utsetter i det uendelige?
Har du forklart ham rolig og sindig hvor viktig dette faktisk er for deg, og hvordan den biologiske klokka faktisk tikker av en grunn?
(Man har jo ikke ubegrenset med tid å få barn på, og man vil jo kanskje ha flere.)

Hvis man skal vente på at ting skal "falle på plass," må man vente lenge, for det passer aldri 100% å få barn, men ting faller på plass etterhvert, og når man har "barnlängtan" (som en svensk lege så fint sa det til meg), faller alt på plass når man får barn.

Har du tenkt over hvor lenge du er villig til å vente på ham, eller hvordan du vil takle det om han sier at han faktisk ikke egentlig vil ha barn?
Hva er viktigst, han eller å få barn?

Jeg skal ikke gjøre noen antagelser om deres forhold, jeg vil bare råde deg til å ikke vente for lenge før du tar et standpunkt ifht disse spm, for det er veldig vondt å vite at man har "kastet bort" så mange år på å vente på noen som ikke vil det samme som en selv.

<3
 
Hei!

Er du sikker på at han egentlig vil ha barn, eller bare sier han det og utsetter i det uendelige?
Har du forklart ham rolig og sindig hvor viktig dette faktisk er for deg, og hvordan den biologiske klokka faktisk tikker av en grunn?
(Man har jo ikke ubegrenset med tid å få barn på, og man vil jo kanskje ha flere.)

Hvis man skal vente på at ting skal "falle på plass," må man vente lenge, for det passer aldri 100% å få barn, men ting faller på plass etterhvert, og når man har "barnlängtan" (som en svensk lege så fint sa det til meg), faller alt på plass når man får barn.

Har du tenkt over hvor lenge du er villig til å vente på ham, eller hvordan du vil takle det om han sier at han faktisk ikke egentlig vil ha barn?
Hva er viktigst, han eller å få barn?

Jeg skal ikke gjøre noen antagelser om deres forhold, jeg vil bare råde deg til å ikke vente for lenge før du tar et standpunkt ifht disse spm, for det er veldig vondt å vite at man har "kastet bort" så mange år på å vente på noen som ikke vil det samme som en selv.

<3

Takk for godt svar <3

Han er 100% sikker på at han vil ha barn, han bare vet ikke når. Har på følelsen av at han venter litt på bestekompisen sin, som har vært fullt ut ungkar frem til for ett par uker siden. Vi har nettopp blitt onkel og tante, og jeg ser jo hvor stor gleden han har av den lille der.

Har prøvd å forklare han, men han sier at jeg må gi han en god grunn og han får litt panikk når vi snakker om det. Dermed ender ikke de samtalene godt. Min gode grunn er rett og slett at jeg ønsker et barn, må man virkelig ha en grunn til det? Jeg ønsker å kjenne morsfølelsen og ha et barn vi har skapt sammen. Han sier også at han mener at jeg ikke er klar for barn, fordi jeg ikke har 100% kontroll på alt hjemme hos oss.

Den biologiske klokka får jeg ikke skylde på sier han, siden jeg kun er 25 år.

Det er ikke bare det at jeg vil ha barn med hvem som helst, jeg vil ha barn med HAN. Jeg kan vente en stund, men jeg føler jeg mister meg selv litt hver gang jeg innser at det skjer ikke med det første.
 
Får ta hans side jeg da... viss dere "bare " har vært sammen i tre år, så kan jeg godt forstå at han ikke er klar for det. Det er bare sånn. Hvem vet.. plutselig er han klar neste måned liksom.. det er det jo kun han som kan kjenne på.
Enig i det å ikke presse han.

Og bare så det er sagt så har jeg og mannen vært sammen i 7 år og har en sønn på 4,5 år. Så vi prøvde jo "tidlig" selv. Men da var altså begge klar. Vi er "en del" eldre da, så kanskje det var derfor.. :)

Får håpe han ombestemmer seg snart :)
 
Man vet ALDRI hva morgendagen bringer... Jeg sier bare grip dagen!
Prat ilag og diskuter frem å tilbake, og forklar hverandre hvorfor og prøv å fårstå hverandre :)
Det kan jo faktisk vær at det tar tid før dere er så heldig å få en liten spire.
Klar blir man aldri her i livet, men vi mennesker er utrolig gode til å tilpasse oss nye sitvasjoner og kommer inn i nye rutiner.
Om dere VIRKELIG elsker hverandre høyt nok, og ser fremtiden ilag og kunne aldri tenkt dere å leve uten den andre?
Ja er det noe å stusse i da da? ;)
Du? Lykke til, prat med hverandre. Kommunikasjon er alfa omega, fårståelse, tilgitt og respekt:Heartred
 
Jeg tror det beste (for forholdet) er å ikke presse han, selv om jeg kan forstå at du veldig gjerne vil ha barn. 3 år er jo ikke så veldig lenge heller, så det kan jo være han vil nyte litt mer tid med deg før dere blir flere i familien. Jeg hadde også en periode der jeg veldig gjerne ville ha barn, mens mannen ville vente. Vi ventet to år før han var klar og det er jeg veldig glad for nå. Han er mannen i mitt liv, så jeg var aldri i tvil om at det var det rette å gjøre. Det hjalp meg veldig å fokusere på andre ting som kanskje er litt lettere uten barn, som reising, studier, bryllup, etc. Jeg meldte meg også ut av alle gravid/babyforumer for det hjalp akkurat ikke på verpesyken:rolleyes:

Lykke til og håper han blir klar snart :)
 
For det første så er jeg enig med gu over om at du burde melde deg ut av alle baby forum. Sånne ting hjelper ikke. Men 3 år sammen er ikke så lenge. Jeg sa til mi mann når vi ble sammen at jeg ville ha to barn innen jeg ble 30. Dette var han enig i. Vi var da 20 og 24 år. Vår første ble født når jeg var 25 år og 5 mnd gammel og nr 2 kom 1 mnd før jeg fylte 28 år. Vi har også kjent hverandre siden vi var 14 og 18 år. Vi giftet oss også året før nr 1 ble født( terminen var 2 dager før bår første bryllupsdag). Han var absolutt ikke klar etter kun 3 år. Men det med at han mener at du ikke bidrar hjemme mens det er du som gjør alt. Før dere får barn så bør du tenke gjennom det litt. Med ett barn så blir ingenting gjort i det tempoet eller til den tiden man tenkte. Jeg har to barn er hjemmeværende og enda ikke ferdig med å pakke inn julegaver selv om alt ble kjøpt for 17 dager siden. Ting kan skje. Barn blir syke, babyer får tenner, de er våkne hundre ganger om natta fordi de er i ferd med å lære noe nytt osv. Jeg har ikke sovet en hel natt på 5 uker pga syke barn og tenner. Jeg har aldri hatt 100% kontroll på hjemmet og mens jeg og mannen jobbet så hadde jeg enda mindre kontroll.
Og forresten så kan man aldri bli 100% klar for barn, en del av hjernen er i tvil uansett. Jeg tvilte med begge mine i både prøveperioden og graviditetene, men den dagen de ble født så foran all tvil og vi var 100 % sikre på det å få barn. Man aner ikke hva man går til og det kan være skummelt uansett hvor mange barn man har. Alle barn er forskjellige med forskjellige behov og man får ikke forberedt seg på det. Mine to er helt forskjellige med forskjellige behov og min yngste ble til å med hasteopperert når han var 8 uker gammel. Ikke noe noen kunne forutsett.
 
Back
Topp