Blir ko-ko

K

ko-ko

Guest
Må bare få ut litt frustrasjon og gjerne noen tips. Har vært hjemme med en fantastisk liten baby i snart ett år nå og har virkelig elsket det. Fram til nå ganske nylig. Det har selvsagt vært slitsomt og tøft innimellom, men jeg har kost meg masse. Men nå, nå kjenner jeg at jeg holder på å bli gal. Mini er nå blitt 11 måneder og helt enormt krevende. En vilje av stål og grining nesten hele dagen. Jeg skulle så gjerne ønske at han kunne leke alene bitte litte granne... Krever full oppmerksomhet absolutt hele tiden. Jeg kjenner at tolmodigheten min begynner å gå tom, og i takt med det vokser den dårlige samvittigheten. Vi har fått barnehageplass, men planen er å vente til ettårsdagen før vi begynner gradvis tilvenning og full barnehage fra desember. Akkurat nå har jeg (nesten) lyst til å hive han ut i det med en gang. Værst er det at jeg føler følelsene mine er helt forbudt. En skal liksom få "vondt i mammahjerte" når barnet gråter. Jeg får bare vondt i hode og lyst til å stikke på jobb eller på shopping.
 
Det høres kjent ut. Har du mulighet til å prøve åpen barnehage e.l.?
 
Vet du, vi begynte med barnehage fra 11 mnd, men vi hadde tidenes lengste innkjøring så han skulle bli trygg på alle der. Kanskje ikke vært en dum ide og startet med type 3 timers dager der over en lang periode? Det vi oppnådde med dette var 0 gråting og en trygg unge. Da får du klarnet hodet litt og samlet sammen krefter og lille får lære mestring og kan «leke» med andre på sin alder :)
 
Jeg kan si det at jeg synes absolutt ikke at følelsene dine er forbudt hvertfall. Selv jeg med ei på 6 måneder, får til tider mer vondt i hodet enn i mammahjertet. Det er krevende å ha små, og du har lov til å si at du blir sliten og til tider lei! Det betyr ikke at man ikke elsker de herfra til evigheten :)
 
Er lov å være lei, er slitsomt å være mamma. Om du har sjans så begynn bhg no du :) skader ikke med noen timer :)
 
Det er helt lov å føle seg utilstrekkelig og bli trøtt og lei. Det å være mamma har liksom blitt satt opp på en spiss, og det skal være så koselig og en dans på roser, men selv om det er nok så koselig med de små tasser, så er det også slitsomt, og akkurat den tiden, hvor din er nå? Den har jeg slitet med også. Så mye energi, du kan ikke gå fra dem ett minutt, de må aktiveres hele tiden. Jeg føler din frustrasjon. Og du er bestemt ikke alene.

Er helt enig med mange over - åpen barnehage, hvis det er en mulighet? Eller starte så smått i vanlig barnehage? Tro meg, det blir mye bedre, når de får andre barn de kan leke med. :)
 
Kjenner meg så igjen i det du skriver. Elsker jo så klart gutten min, men når han nærmet seg 11 mnd så var jeg drittlei. Var jo bare hyl og skrik og oppmerksomhetskreving hele dagene. Jeg holdt på å bli gal. Syns det var deilig når jeg fikk jobb og startet å jobbe når han var 11 mnd og at pappaen var hjemme med han i stedet :p muhahahaha. Og vi fikk plass i bhg når han var 12,5 mnd nå med start nå i juni. Og der har han storkost seg fra første dag :-D fremdeles ofte rasende sint på ettermiddagene etter han er hentet i barnehagen. Men han har fulle dager og er såklart trøtt og slikt da siste timene før leggetid. Men det er lettere å "overleve" noen timer/halv dag med grining enn HELE dagen HVER dag :p
 
Tusen takk for støttende ord:) Godt å høre at jeg ikke er alene og å få aksept for det jeg føler. Rart med det, men av og til virker det jo som om alle andre mammaer kun tenker på babyen og aldri på seg selv. Slik er det jo selvsagt ikke. Har hatt noen fulle dager på jobb denne uka og kjenner at det har vært godt. I morgen skal jeg jobbe halv dag, det samme gjelder fredag. Herlig! Da er det faktisk også godt å komme tilbake til nurket, det er det litt fint å kjenne på. Tror også at vi går for en tidligere barnehageoppstart enn planlagt, så kan vi heller ha korte dager i starten... Tror faktisk det vil være bra for oss alle tre. Mini er såplass frimodig og glad sammen med andre babyer, og ikke minst tillitsfull overfor voksne, at jeg tror det går bra selv om det er tidlig.
 
Back
Topp