Ingen å uttrykke frustrasjon til

Jeg visste jeg skulle bli ferdig med studier først, så ble 25 bare noen måneder etter vi begynte å prøve [emoji28]

Jeg stresser ikke så mye med akkurat alderen (blir 28), men vi vil bli fosterhjem, så vi er ikke sikre på om vi ønsker søskenforsøk etterhvert av den grunn..
Har vurdert å spørre om de ikke bare kan smekke inn to embryoer med en gang, så får det gå som det går [emoji23][emoji23][emoji23]
Vi har også snakket om å bli fosterhjem, men vi er besøkshjem/avlastningshjem, så det får holde enn så lenge. Jeg spurte om å få sette inn to embryoer da vi var til forsamtale for ivf, da fikk jeg nei med en gang pga alder :p
 
Vi har også snakket om å bli fosterhjem, men vi er besøkshjem/avlastningshjem, så det får holde enn så lenge. Jeg spurte om å få sette inn to embryoer da vi var til forsamtale for ivf, da fikk jeg nei med en gang pga alder :p
Fordi du er for ung?
Har dere spurt så får vi vel kanskje bare være tøffe nok sjøl [emoji87][emoji23]

Vi er også avlastningshjem, fornyet akkurat kontrakten for et år. Har planer om å fortsette kontrakten så lenge alle ønsker, om så det kommer en baby [emoji173]
Fosterhjem kan vi liksom ikke bli på noen år uansett om vi får babyen vår, men vil jo bli utsatt om vi finner ut at vi vil ha mer enn en [emoji37]

Også får man jo bare to, så hadde begge sitti, så er man ferdig [emoji28]
 
Jeg skjønner så altfor godt til hva du går gjennom :-(

Husker da vi var inne på forsamtale for IVF og på venterommet satt det rundt 10 andre par, da kjente jeg endelig på å være "normal" siden vi hadde prøvd å få barn.. her satt det en hel gjeng av par som har gått omtrent akkurat samme lange vei som oss.

Jeg sluttet å forvente støtte ganske tidlig fra omgangskretsen med barn, da de bare ikke vet hvordan det er å slite. Er jo ikke så lett for de å sette seg inn i noe de har aldri har tenkt på. Jeg får bare være en av de som belyser at for enkelte er ikke det å bli gravid en selvfølge.

Åh det må ha vært godt å faktisk se de andre parene. Ikke at det er positivt, ingen fortjener å måtte gå den veien. Men godt å se at man ikke er så alene som man føler seg, og så mislykket som man ofte ender opp med å tenke om seg selv. :(

Jeg har ei venninne som er super støttende. Ironisk nok begynte de å prøve 4(?) mnd etter oss, og da sa jeg til henne "du blir sikkert en av de som blir gravid med en gang", også ble hun det- og jeg har fult svangerskapet og lille kom ut i verden nå i Mai, og hun har vært så flink å inkludere meg og støtte meg og tatt hensyn til mine tanker og følelser :Heartred Ble veldig lett å håndtere hennes graviditet nettopp fordi hun tok så mye hensyn til meg.

Har (igår) bestemt meg for å endelig fortelle om dette til min egen mor og stefar, samt en av brødrene mine. Vet ikke når jeg skal si det nøyaktig, men kjenner at tiden er inne for det, spesielt siden jeg skal få sykemelding i morgen pga. en veldig deprimerende periode i denne prøvetiden.
 
Fordi du er for ung?
Har dere spurt så får vi vel kanskje bare være tøffe nok sjøl [emoji87][emoji23]

Vi er også avlastningshjem, fornyet akkurat kontrakten for et år. Har planer om å fortsette kontrakten så lenge alle ønsker, om så det kommer en baby [emoji173]
Fosterhjem kan vi liksom ikke bli på noen år uansett om vi får babyen vår, men vil jo bli utsatt om vi finner ut at vi vil ha mer enn en [emoji37]

Også får man jo bare to, så hadde begge sitti, så er man ferdig [emoji28]
Ja, pga alder og fordi det er første forsøk. Han sa at om jeg hadde vært 38 år eller om det hadde vært siste forsøk hadde vi fått satt inn to.

Vi fortsetter også som avlastningshjem om vi får barn :) Tvillingene vi har er så rolige, og de ønsker seg en baby, så det tror jeg går veldig fint :)
 
Hei!

Den siste tiden har jeg begynt å kjenne på følelsen av at jeg ikke har noen å uttrykke frustrasjonen min til. Jeg har et nettverk av venner som vet at vi har prøvd i 1,5 år nå uten å lykkes, men de fleste har blitt gravide selv etter 2-3 mnd eller ved uhell, og svarer alltid "du er så ung, du har god tid", osv.

Jeg kjenner det begynner å bli frustrerende og ikke kjenne noen i virkeligheten som er i samme situasjon som oss, som jeg vet om ihvertfall. Det begynner å tynge, for føler ikke de menneskene jeg har rundt meg forstår. Hvordan kan de det? De kan støtte, noe jeg setter uendelig stor pris på, men de kan ikke sette seg inn i situasjonen å se hvorfor det er så tyngende og deprimerende å gå så lenge uten resultater.

Noen andre som opplever det slik? Har du eventuelt gjort noe med situasjonen?

Hei,

Da jeg gikk gjennom dette for noen år siden følte jeg i bunn og grunn at ingen forstod alvoret av vår situasjon heller.
Vi hadde prøvd en god stund hjemme, ca tre år, men inne stresset spesielt med at ingenting skjedde. Fikk henvisning av legen min til gynokolog som foretok utredning infertilitet. Jeg fikk påvist cyster som ikke forsvant etter ett par mnd. Ble henvist til laproskopi for å finne årsak.

Fikk diagnose endometriose, moderat til alvorlig. De fikk fjernet mesteparten av det syke vevet og kontrollert at jeg hadde passasje via eggledere. Skulle prøve ett par mnd, og kontakte gyn om jeg ikke opplevde snarlig graviditet.

Det ble jo slik at jeg måtte kontakte min gyn og hun henviste oss til ivf. Da hadde det gått totalt 4 år ca. Her ble det til slutt 6 negative ferske forsøk, 2 avbrutte, fjerning av en polypp. 1 kjemisk. Og graviditet ved det 9 forsøket. Det var ikke rett frem for oss å bli gravide ved ivf. Vi fikk beskjed etter siste negative forsøket at det var under 10%sannsynlig for oss å få barn. Min eggkvalitet var så dårlig grunnet endometriosen min. Våre alternativer for å få barn var eggdonasjon eller adopsjon.

Det er vanskelig å svelge dette. Jeg mistenkte at noe ikke var helt som vi håpet, men vi håpte i det lengste at det ikke skulle være sånn.

Jeg valgte etterhvert som tiden gikk og ikke ble gravid å svare de som spurte om jeg hadde barn at jeg ikke kunne få. Det satte ofte et lite punktum for samtalen. Det er utrolig tøft å si det, samtidig så føler jeg vel at folk ikke har noe med å spørre og grave i det heller(som om det er verdens mest naturlige ting at folk har og får til)

Jeg hadde gode venner som på mange måter prøvde å være tilstede og støtte meg, men jeg merket etterhvert som forsøk etter forsøk gikk dårlig at de også syntes dette var vanskelig. De var blandt annet usikre på om de ville fortelle meg om sine graviditeter osv, hvordan jeg ville ta det.

Det er jo tungt å høre, men det gikk greit. Jeg fikk etterhvert et veldig hardt skall som beskyttet meg. Jeg gravde meg samtidig ned i ting jeg visste jeg kunne. Det var kjedelig og trist å fokusere på det jeg ikke fikk til, men spennende å fokusere på det jeg kunne få til på jobb, trening, kosthold, hjem, matlaging.

Jeg husker da vi var og fikk gjort ed. Det var surrealistisk fra begynnelse til slutt. Jeg hadde aldri fått egg på frys, aldri fått til flere enn to embryo. Der satt vi plutselig med 4 stk blastocyster av super kvalitet. Et av disse ble satt inn. Vi tenkte jo vårt at det ikke kom til å skje på første ed, men vi ble gravide:)

Jeg var så utrolig nedkjørt da jeg fikk vite om at jeg hadde HCG at jeg husker jeg tenkte at jeg er bare litt gravid, ikke skikkelig. Jeg turte ikke å tro på dette. Etterhvert etter 4hcg prøven klarte vi p smile litt, men vi brukte ganske lang tid på å begynne å tro på det som skjedde til tross for voksende mage. Det var vel ikke før vi kom hjem fra sykehuset at vi på ordentlig innså at han var vår, og at vi hadde en sønn. Det tok oss til slutt 7 år.

Håpet er viktig å ikke glemme. Det å være lei seg betyr at dette er viktig for deg. Det er din beste motivasjon for å fortsette. Jeg kjente veldig på at livet var hardt brutalt og urettferdig, men det var alltids håp. Man kan få barn enten på den ene eller den andre måten. Vi er uendelig glad for gutten vår. Ta vare på deg selv, finn venner som ikke nødvendigvis ser for seg barn med en gang (slik at de kan få deg til å glemme litt)eller vær her på forum.
Klem
 
Har det på akkurat samme måte :( Får hele tiden høre «dere er fortsatt unge», «dere har god tid». Og etter at jeg ble gravid, men mistet i uke 11, får jeg høre «da vet du iallfall at du kan vli gravid». Det hjelper ikke meg noe nå, jeg er ikke gravid, jeg har ikke en baby, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli gravid igjen! Skikkelig frustrerende.

Jeg har dessverre ingen tips eller råd til deg, men ville bare fortelle deg at du ikke er alene om å ha det slik :):Heartpink


Fått selv høre mange ganger "du som er ung bør leve livet før du får barn" "du har god tid før du bli 30 og 40 år" og det er ikke så veldig koselig for meg heller det å snakke med noen når man får sånt tilbake. Dette gjelder spesielt min mor som sier og da føler jeg ofte "ønsker hun egt at jeg skal få barn" og det er frustrerende når spesielt familie sier at det og det skal ventes med. Og de fleste sliter med en eller annen form for psykisk lidelse ell hva jeg skal kalle det og det er noe man selfølgelig bli mer sårbar. Og enda mer sårbar når mennesker rundt seg kommer med sånne kommentarer :(:(:(
 
Hei!

Den siste tiden har jeg begynt å kjenne på følelsen av at jeg ikke har noen å uttrykke frustrasjonen min til. Jeg har et nettverk av venner som vet at vi har prøvd i 1,5 år nå uten å lykkes, men de fleste har blitt gravide selv etter 2-3 mnd eller ved uhell, og svarer alltid "du er så ung, du har god tid", osv.

Jeg kjenner det begynner å bli frustrerende og ikke kjenne noen i virkeligheten som er i samme situasjon som oss, som jeg vet om ihvertfall. Det begynner å tynge, for føler ikke de menneskene jeg har rundt meg forstår. Hvordan kan de det? De kan støtte, noe jeg setter uendelig stor pris på, men de kan ikke sette seg inn i situasjonen å se hvorfor det er så tyngende og deprimerende å gå så lenge uten resultater.

Noen andre som opplever det slik? Har du eventuelt gjort noe med situasjonen?
Ja, pga alder og fordi det er første forsøk. Han sa at om jeg hadde vært 38 år eller om det hadde vært siste forsøk hadde vi fått satt inn to.

Vi fortsetter også som avlastningshjem om vi får barn :) Tvillingene vi har er så rolige, og de ønsker seg en baby, så det tror jeg går veldig fint :)
Fått selv høre mange ganger "du som er ung bør leve livet før du får barn" "du har god tid før du bli 30 og 40 år" og det er ikke så veldig koselig for meg heller det å snakke med noen når man får sånt tilbake. Dette gjelder spesielt min mor som sier og da føler jeg ofte "ønsker hun egt at jeg skal få barn" og det er frustrerende når spesielt familie sier at det og det skal ventes med. Og de fleste sliter med en eller annen form for psykisk lidelse ell hva jeg skal kalle det og det er noe man selfølgelig bli mer sårbar. Og enda mer sårbar når mennesker rundt seg kommer med sånne kommentarer :(:(:(


Jeg fikk mitt barn da jeg var 40, er nå 41 og lurer på om vi skal kjøre i gang med å sette inn et av de fryste embryoene, slik at vi kanskje har to barn til slutt.

Vi har bestemt oss, kjenner jeg er veldig spent og gruer meg litt på en måte.( mest medisiner og det psykiske) vi hadde jo en over gjennomsnittet lang vei for å komme dit vi er i dag. Men veien til nr to kan bli kortere da vi har noe vi ikke hadde i utgangspunktet.

Uansett i min første lange ivf-runde hadde jeg god hjelp av Toneveileder.no. Hun er parterapeut med spesialisering innen infertilitet. Hun er flink til å sette ting i perspektiv. Hun kan du snakke med alene eller med mannen din tilstede. Hun kan gi samtaler via skype om du ikke bor i Oslo. I tillegg kjenner hun prøverørsprosessen veldig godt, da hun har vært gjennom det.

Jeg skulle selvfølgelig vært yngre da jeg fikk barn, men var ca33 da vi begynte ferden vår og kunne ikke vite at det skulle ta så lang tid.

Jeg sa ingenting til min mor om dette, da hun ville ringt meg ned hver dag for å høre om jeg hadde blitt gravid. Jeh holdt på å bli deppa av henne noen år tidligere da jeg hadde en kronisk betennelse ingen arm og faktisk ringte hver dag for å høre om jeg var blitt bedre...Hun hadde mast lenge om at vi burde få barn, til slutt var jeg så streng at jeg sa maser du mer nå blir det mindre og mindre sannsynlig at det blir noe barn her. Orker ikke dette maset. Ja, kjip var jeg. Nå har vi ikke det beste forholdet i utgangspunktet.

Uansett oppholdelse, hva holdt meg oppe gjennom 7 år og kjennskap til at vi etterhvert ikke kunne få egne barn? Etterhvert kom mannen min til meg og spurte meg: hva er det verste som kan skje om vi ikke får barn? Så vi endte med å bli enige om å flytte fra alt i Norge om vi ikke fikk barn. Vi kunne jo begynne med forskning innen det vi jobber med. Reise rundt kose oss osv.

Vi har ikke flyttet. Men det var en veldig god trøst for oss.

For meg har det vært viktig å ha en plan hva skjer når man ikke får dette til. Det var for å fortest mulig komme seg videre og glemme litt det vi ikke fikk til.

Så er det viktig å anerkjenne ovenfor seg selv hvilke alternativer man har for barn: være beredskapshjem, fosterfamilie, eggdonasjon, surogati, adopsjon. Det er muligheter for å få barn på en eller annen måte hvis alt butter skikkelig i mot og det er ikke alltid at ting blir som man har sett for seg. Men det kan bli bra uansett☺️
 
Ja, pga alder og fordi det er første forsøk. Han sa at om jeg hadde vært 38 år eller om det hadde vært siste forsøk hadde vi fått satt inn to.

Vi fortsetter også som avlastningshjem om vi får barn :) Tvillingene vi har er så rolige, og de ønsker seg en baby, så det tror jeg går veldig fint :)
Meh, da får nok ikke vi heller..
Jeg kommer til å søke om sterilisering om vi får 2 etterhvert..
Jeg tar ikke sjansen på å bli gravid igjen naturlig. Funker ikke IVF for oss, så er vi ferdige, selv om jeg kan bli gravid på egenhånd..

Nærmer meg vel 29 før innsett eventuelt skjer, men fortsatt ganske langt til 38år derifra [emoji28]
Kan hende vi får ja om de sliter med å finne friske egg da
 
Hei,

Da jeg gikk gjennom dette for noen år siden følte jeg i bunn og grunn at ingen forstod alvoret av vår situasjon heller.
Vi hadde prøvd en god stund hjemme, ca tre år, men inne stresset spesielt med at ingenting skjedde. Fikk henvisning av legen min til gynokolog som foretok utredning infertilitet. Jeg fikk påvist cyster som ikke forsvant etter ett par mnd. Ble henvist til laproskopi for å finne årsak.

Fikk diagnose endometriose, moderat til alvorlig. De fikk fjernet mesteparten av det syke vevet og kontrollert at jeg hadde passasje via eggledere. Skulle prøve ett par mnd, og kontakte gyn om jeg ikke opplevde snarlig graviditet.

Det ble jo slik at jeg måtte kontakte min gyn og hun henviste oss til ivf. Da hadde det gått totalt 4 år ca. Her ble det til slutt 6 negative ferske forsøk, 2 avbrutte, fjerning av en polypp. 1 kjemisk. Og graviditet ved det 9 forsøket. Det var ikke rett frem for oss å bli gravide ved ivf. Vi fikk beskjed etter siste negative forsøket at det var under 10%sannsynlig for oss å få barn. Min eggkvalitet var så dårlig grunnet endometriosen min. Våre alternativer for å få barn var eggdonasjon eller adopsjon.

Det er vanskelig å svelge dette. Jeg mistenkte at noe ikke var helt som vi håpet, men vi håpte i det lengste at det ikke skulle være sånn.

Jeg valgte etterhvert som tiden gikk og ikke ble gravid å svare de som spurte om jeg hadde barn at jeg ikke kunne få. Det satte ofte et lite punktum for samtalen. Det er utrolig tøft å si det, samtidig så føler jeg vel at folk ikke har noe med å spørre og grave i det heller(som om det er verdens mest naturlige ting at folk har og får til)

Jeg hadde gode venner som på mange måter prøvde å være tilstede og støtte meg, men jeg merket etterhvert som forsøk etter forsøk gikk dårlig at de også syntes dette var vanskelig. De var blandt annet usikre på om de ville fortelle meg om sine graviditeter osv, hvordan jeg ville ta det.

Det er jo tungt å høre, men det gikk greit. Jeg fikk etterhvert et veldig hardt skall som beskyttet meg. Jeg gravde meg samtidig ned i ting jeg visste jeg kunne. Det var kjedelig og trist å fokusere på det jeg ikke fikk til, men spennende å fokusere på det jeg kunne få til på jobb, trening, kosthold, hjem, matlaging.

Jeg husker da vi var og fikk gjort ed. Det var surrealistisk fra begynnelse til slutt. Jeg hadde aldri fått egg på frys, aldri fått til flere enn to embryo. Der satt vi plutselig med 4 stk blastocyster av super kvalitet. Et av disse ble satt inn. Vi tenkte jo vårt at det ikke kom til å skje på første ed, men vi ble gravide:)

Jeg var så utrolig nedkjørt da jeg fikk vite om at jeg hadde HCG at jeg husker jeg tenkte at jeg er bare litt gravid, ikke skikkelig. Jeg turte ikke å tro på dette. Etterhvert etter 4hcg prøven klarte vi p smile litt, men vi brukte ganske lang tid på å begynne å tro på det som skjedde til tross for voksende mage. Det var vel ikke før vi kom hjem fra sykehuset at vi på ordentlig innså at han var vår, og at vi hadde en sønn. Det tok oss til slutt 7 år.

Håpet er viktig å ikke glemme. Det å være lei seg betyr at dette er viktig for deg. Det er din beste motivasjon for å fortsette. Jeg kjente veldig på at livet var hardt brutalt og urettferdig, men det var alltids håp. Man kan få barn enten på den ene eller den andre måten. Vi er uendelig glad for gutten vår. Ta vare på deg selv, finn venner som ikke nødvendigvis ser for seg barn med en gang (slik at de kan få deg til å glemme litt)eller vær her på forum.
Klem

Her sitter man med klump i halsen av å ha lest dette, altså. Takk gud for at det endelig gikk for dere, og at dere fikk ta med en liten hjem og virkelig realisere drømmen deres etter så mye om og men, hardt arbeid og slit. Kjenner jeg blir ordentlig stolt og glad på deres vegne som måtte igjennom så mye men aldri ga opp. :Heartred Dette gir meg nytt mot og håp til å fortsette.

Nå føltes plutselig mine 1,5 år ikke så utrolig lenge, men samtidig som en god nok stund, om du skjønner. Ingen fortjener å gå 7 år før det klaffer, men 1,5 år kan tynge det også. :shy: Krysser fingre og tær for at cysten på venstre eggstokk er "det eneste problemet her", slik at når den er operert vekk til høsten så er det klar bane for oss. Vi får egentlig bare vente å se.

Fikk telefon for et par dager siden om at bestevenninna mi fra barndommen og nå i voksenlivet er gravid. 16 uker på vei. Var et uhell og uplanlagt, men hun skal beholde. Er kjempeglad på hennes vegne, men har vært så tøft å se både broren min og den andre bestevenninna mi sine graviditeter nå at jeg kjente når hun sa det at det var helt vanvittig sårt for meg at hun også hadde blitt gravid. Har enda ikke klart å kontakte henne etter hun ringte meg. Hun sa jeg kunne ta avstand hvis jeg ville, men jeg vil jo egentlig ikke det. Er bare så sårt akkurat idag, så må enda vente noen dager til det føles rett å virkelig, virkelig være glad på hennes vegne.

De fleste i nær omkrets har vel tanken om å bli gravid i nær fremtid, så syns det er vanskelig å ta avstand fra de få vennene jeg har..
 
Her sitter man med klump i halsen av å ha lest dette, altså. Takk gud for at det endelig gikk for dere, og at dere fikk ta med en liten hjem og virkelig realisere drømmen deres etter så mye om og men, hardt arbeid og slit. Kjenner jeg blir ordentlig stolt og glad på deres vegne som måtte igjennom så mye men aldri ga opp. :Heartred Dette gir meg nytt mot og håp til å fortsette.

Nå føltes plutselig mine 1,5 år ikke så utrolig lenge, men samtidig som en god nok stund, om du skjønner. Ingen fortjener å gå 7 år før det klaffer, men 1,5 år kan tynge det også. :shy: Krysser fingre og tær for at cysten på venstre eggstokk er "det eneste problemet her", slik at når den er operert vekk til høsten så er det klar bane for oss. Vi får egentlig bare vente å se.

Fikk telefon for et par dager siden om at bestevenninna mi fra barndommen og nå i voksenlivet er gravid. 16 uker på vei. Var et uhell og uplanlagt, men hun skal beholde. Er kjempeglad på hennes vegne, men har vært så tøft å se både broren min og den andre bestevenninna mi sine graviditeter nå at jeg kjente når hun sa det at det var helt vanvittig sårt for meg at hun også hadde blitt gravid. Har enda ikke klart å kontakte henne etter hun ringte meg. Hun sa jeg kunne ta avstand hvis jeg ville, men jeg vil jo egentlig ikke det. Er bare så sårt akkurat idag, så må enda vente noen dager til det føles rett å virkelig, virkelig være glad på hennes vegne.

De fleste i nær omkrets har vel tanken om å bli gravid i nær fremtid, så syns det er vanskelig å ta avstand fra de få vennene jeg har..


Det skjønner jeg godt. Her opplevde jeg negativt forsøk en gang hvor broren min ringte dagen etter og sa han hadde blitt pappa. Den søte lille jenta vil alltid minne meg på hvor jeg var da hun kom til verden.

Gode venner tar man vare på, jeg opplevde at nære venner fikk både et og to barn på den tiden vi brukte. De var veldig skånsomme og snille med oss, vi fikk vite det før alle andre og ikke via via slik at vi ikke ble helt knust. Men tøft var det allikevel.

Håper for din del der bare er en easy fix. Men bevar håpet, du får dette til på en eller annen måte. Det er bare så vanvittig kjedelig at veien ikke er rett frem, men innimellom veeeeeeeeldig kronglete.

Jeg innser vi har slitt i overkant mer enn gjennomsnittet, dette er ikke normalen i det hele ratt når det kommer til ivf.
 
Det skjønner jeg godt. Her opplevde jeg negativt forsøk en gang hvor broren min ringte dagen etter og sa han hadde blitt pappa. Den søte lille jenta vil alltid minne meg på hvor jeg var da hun kom til verden.

Gode venner tar man vare på, jeg opplevde at nære venner fikk både et og to barn på den tiden vi brukte. De var veldig skånsomme og snille med oss, vi fikk vite det før alle andre og ikke via via slik at vi ikke ble helt knust. Men tøft var det allikevel.

Håper for din del der bare er en easy fix. Men bevar håpet, du får dette til på en eller annen måte. Det er bare så vanvittig kjedelig at veien ikke er rett frem, men innimellom veeeeeeeeldig kronglete.

Jeg innser vi har slitt i overkant mer enn gjennomsnittet, dette er ikke normalen i det hele ratt når det kommer til ivf.


Ei venninne av meg som fikk barn fortalte aldri om at hun var gravid, men hu viste ikke om vi (jeg og samboeren) ikke hadde fått det til på første forsøket og ennå ikke fått til. Men selve vennine gjengen i seg selv snakker sjeldent om dette med barn.
 
Fått selv høre mange ganger "du som er ung bør leve livet før du får barn" "du har god tid før du bli 30 og 40 år" og det er ikke så veldig koselig for meg heller det å snakke med noen når man får sånt tilbake. Dette gjelder spesielt min mor som sier og da føler jeg ofte "ønsker hun egt at jeg skal få barn" og det er frustrerende når spesielt familie sier at det og det skal ventes med. Og de fleste sliter med en eller annen form for psykisk lidelse ell hva jeg skal kalle det og det er noe man selfølgelig bli mer sårbar. Og enda mer sårbar når mennesker rundt seg kommer med sånne kommentarer :(:(:(
Hjelper vel ikke at man er "ung"..
Det er ikke verdens undergang å få barn ung når man ønsker det!
Jeg vil ikke reise, jeg vil ikke utdanne meg mer, jeg vil ikke fokusere på karrieren min nå. Jeg vil ha barn!

At det skal være så vanskelig å forstå??
Og det er bare når man er ærlig med at man sliter med å bli gravid at man får den, ellers er det bare mas om NÅR man skal få barn

Og nå begynner klokka å tikke.. Jada, jeg er nok ikke sååå gammel før det skjer noe, men jeg tenkte jo egentlig å være ferdig før jeg ble 30år.. ting går ikke alltid som planlagt, men dette er da vitterlig aldri en del av planen til folk..

Sender deg en klem og håp om at dere lykkes snart [emoji173]
 
Hjelper vel ikke at man er "ung"..
Det er ikke verdens undergang å få barn ung når man ønsker det!
Jeg vil ikke reise, jeg vil ikke utdanne meg mer, jeg vil ikke fokusere på karrieren min nå. Jeg vil ha barn!

At det skal være så vanskelig å forstå??
Og det er bare når man er ærlig med at man sliter med å bli gravid at man får den, ellers er det bare mas om NÅR man skal få barn

Og nå begynner klokka å tikke.. Jada, jeg er nok ikke sååå gammel før det skjer noe, men jeg tenkte jo egentlig å være ferdig før jeg ble 30år.. ting går ikke alltid som planlagt, men dette er da vitterlig aldri en del av planen til folk..

Sender deg en klem og håp om at dere lykkes snart [emoji173]


:Heartred:Heartred:Heartred
Ble stum akkurat nå uten å vite hvorfor, men takk :Heartred
 
Jeg fikk mitt barn da jeg var 40, er nå 41 og lurer på om vi skal kjøre i gang med å sette inn et av de fryste embryoene, slik at vi kanskje har to barn til slutt.

Vi har bestemt oss, kjenner jeg er veldig spent og gruer meg litt på en måte.( mest medisiner og det psykiske) vi hadde jo en over gjennomsnittet lang vei for å komme dit vi er i dag. Men veien til nr to kan bli kortere da vi har noe vi ikke hadde i utgangspunktet.

Uansett i min første lange ivf-runde hadde jeg god hjelp av Toneveileder.no. Hun er parterapeut med spesialisering innen infertilitet. Hun er flink til å sette ting i perspektiv. Hun kan du snakke med alene eller med mannen din tilstede. Hun kan gi samtaler via skype om du ikke bor i Oslo. I tillegg kjenner hun prøverørsprosessen veldig godt, da hun har vært gjennom det.

Jeg skulle selvfølgelig vært yngre da jeg fikk barn, men var ca33 da vi begynte ferden vår og kunne ikke vite at det skulle ta så lang tid.

Jeg sa ingenting til min mor om dette, da hun ville ringt meg ned hver dag for å høre om jeg hadde blitt gravid. Jeh holdt på å bli deppa av henne noen år tidligere da jeg hadde en kronisk betennelse ingen arm og faktisk ringte hver dag for å høre om jeg var blitt bedre...Hun hadde mast lenge om at vi burde få barn, til slutt var jeg så streng at jeg sa maser du mer nå blir det mindre og mindre sannsynlig at det blir noe barn her. Orker ikke dette maset. Ja, kjip var jeg. Nå har vi ikke det beste forholdet i utgangspunktet.

Uansett oppholdelse, hva holdt meg oppe gjennom 7 år og kjennskap til at vi etterhvert ikke kunne få egne barn? Etterhvert kom mannen min til meg og spurte meg: hva er det verste som kan skje om vi ikke får barn? Så vi endte med å bli enige om å flytte fra alt i Norge om vi ikke fikk barn. Vi kunne jo begynne med forskning innen det vi jobber med. Reise rundt kose oss osv.

Vi har ikke flyttet. Men det var en veldig god trøst for oss.

For meg har det vært viktig å ha en plan hva skjer når man ikke får dette til. Det var for å fortest mulig komme seg videre og glemme litt det vi ikke fikk til.

Så er det viktig å anerkjenne ovenfor seg selv hvilke alternativer man har for barn: være beredskapshjem, fosterfamilie, eggdonasjon, surogati, adopsjon. Det er muligheter for å få barn på en eller annen måte hvis alt butter skikkelig i mot og det er ikke alltid at ting blir som man har sett for seg. Men det kan bli bra uansett[emoji5]️
Vi har planen i gang, selv om jeg havner litt utenfor den "normale" IVF gruppen..
Jeg sliter ikke med fertilitet, men at barna arver kromosomavviket mitt på en fatal måte.
Derfor er vi ferdige med den naturlige måten og jeg kjenner at det å ha IVF i bakhånd var en trøst da vi nok en gang måtte sette i gang fødsel før friske barn i det hele tatt kan overleve utenfor magen..

Men vi er veldig åpne om at det kanskje ikke går.. det er ikke sikkert vi får egne barn, men vi ønsker å prøve.
Og skjer det ikke så blir vi bare fosterforeldre litt tidligere enn planlagt [emoji173]
 
Meh, da får nok ikke vi heller..
Jeg kommer til å søke om sterilisering om vi får 2 etterhvert..
Jeg tar ikke sjansen på å bli gravid igjen naturlig. Funker ikke IVF for oss, så er vi ferdige, selv om jeg kan bli gravid på egenhånd..

Nærmer meg vel 29 før innsett eventuelt skjer, men fortsatt ganske langt til 38år derifra [emoji28]
Kan hende vi får ja om de sliter med å finne friske egg da
Kan jo være annerledes med deg :) Jeg har mange fine egg, fikk jeg beskjed om, så det henger nok sammen med det.

Vi har ingen fra før, så vi kommer til å prøve i en del år til før vi evt kaster inn håndklet.

Vi vil gjerne ha mange barn (max 5), og kommer ikke til å bruke noe prevensjon igjen, ikke før vi nærmer oss 40 :hilarious:
 
Kan jo være annerledes med deg :) Jeg har mange fine egg, fikk jeg beskjed om, så det henger nok sammen med det.

Vi har ingen fra før, så vi kommer til å prøve i en del år til før vi evt kaster inn håndklet.

Vi vil gjerne ha mange barn (max 5), og kommer ikke til å bruke noe prevensjon igjen, ikke før vi nærmer oss 40 :hilarious:

Vi kan ikke få noen utregning på hva sannsynligheten for friske barn på egenhånd er, ettersom translokasjonen min var ukjent til de fant min [emoji28] (det er andre enn våres barn født med for mye og for lite kromosom 16, men ikke så mye avvik som våre hadde).

Ettersom jeg to ganger har klart å få barn som er ganske syke, men har overlevd til andre trimester så er nok vektsmiljøet ganske optimalt [emoji4].
Allikevel så er det sannsynlig at ganske mange av eggene mine er påvirket av translokasjon, siden vi har mistet 3 av 3 ganger nå..

Så da blir det bare barn vi får igjennom IVF (biologisk i alle fall), så max 2 med andre ord [emoji4]
Hvor mange fosterbarn det blir kommer helt ann på hvor lenge vi holder ut og hvor stor plass vi får etterhvert [emoji23][emoji23]
 
[emoji813]red[emoji813]red[emoji813]red
Ble stum akkurat nå uten å vite hvorfor, men takk [emoji813]red
Er vel litt det å oppleve av man faktisk blir forstått [emoji173]
At det er noen andre som føler nogenlunde som deg [emoji4]
 
Er vel litt det å oppleve av man faktisk blir forstått [emoji173]
At det er noen andre som føler nogenlunde som deg [emoji4]


Enig i det :Heartred der er ikke alltid man føler dette er et tema man kan snakke med hvem som helst enn de som er i samme situasjon
 
Enig i det [emoji813]red der er ikke alltid man føler dette er et tema man kan snakke med hvem som helst enn de som er i samme situasjon
Jeg snakker om det, men får veldig ulike reaksjoner.
Min far blir mutt, ene kollegaen min blir så lei seg at ho ikke kan snakke om det..

Syns det er rart at folk ikke skjønner at vi har like stort behov for å snakke og få forståelse som de som sliter med nattevåke, ammeproblemer og "trassalder"..
 
Back
Topp