Hei,
Da jeg gikk gjennom dette for noen år siden følte jeg i bunn og grunn at ingen forstod alvoret av vår situasjon heller.
Vi hadde prøvd en god stund hjemme, ca tre år, men inne stresset spesielt med at ingenting skjedde. Fikk henvisning av legen min til gynokolog som foretok utredning infertilitet. Jeg fikk påvist cyster som ikke forsvant etter ett par mnd. Ble henvist til laproskopi for å finne årsak.
Fikk diagnose endometriose, moderat til alvorlig. De fikk fjernet mesteparten av det syke vevet og kontrollert at jeg hadde passasje via eggledere. Skulle prøve ett par mnd, og kontakte gyn om jeg ikke opplevde snarlig graviditet.
Det ble jo slik at jeg måtte kontakte min gyn og hun henviste oss til ivf. Da hadde det gått totalt 4 år ca. Her ble det til slutt 6 negative ferske forsøk, 2 avbrutte, fjerning av en polypp. 1 kjemisk. Og graviditet ved det 9 forsøket. Det var ikke rett frem for oss å bli gravide ved ivf. Vi fikk beskjed etter siste negative forsøket at det var under 10%sannsynlig for oss å få barn. Min eggkvalitet var så dårlig grunnet endometriosen min. Våre alternativer for å få barn var eggdonasjon eller adopsjon.
Det er vanskelig å svelge dette. Jeg mistenkte at noe ikke var helt som vi håpet, men vi håpte i det lengste at det ikke skulle være sånn.
Jeg valgte etterhvert som tiden gikk og ikke ble gravid å svare de som spurte om jeg hadde barn at jeg ikke kunne få. Det satte ofte et lite punktum for samtalen. Det er utrolig tøft å si det, samtidig så føler jeg vel at folk ikke har noe med å spørre og grave i det heller(som om det er verdens mest naturlige ting at folk har og får til)
Jeg hadde gode venner som på mange måter prøvde å være tilstede og støtte meg, men jeg merket etterhvert som forsøk etter forsøk gikk dårlig at de også syntes dette var vanskelig. De var blandt annet usikre på om de ville fortelle meg om sine graviditeter osv, hvordan jeg ville ta det.
Det er jo tungt å høre, men det gikk greit. Jeg fikk etterhvert et veldig hardt skall som beskyttet meg. Jeg gravde meg samtidig ned i ting jeg visste jeg kunne. Det var kjedelig og trist å fokusere på det jeg ikke fikk til, men spennende å fokusere på det jeg kunne få til på jobb, trening, kosthold, hjem, matlaging.
Jeg husker da vi var og fikk gjort ed. Det var surrealistisk fra begynnelse til slutt. Jeg hadde aldri fått egg på frys, aldri fått til flere enn to embryo. Der satt vi plutselig med 4 stk blastocyster av super kvalitet. Et av disse ble satt inn. Vi tenkte jo vårt at det ikke kom til å skje på første ed, men vi ble gravide
Jeg var så utrolig nedkjørt da jeg fikk vite om at jeg hadde HCG at jeg husker jeg tenkte at jeg er bare litt gravid, ikke skikkelig. Jeg turte ikke å tro på dette. Etterhvert etter 4hcg prøven klarte vi p smile litt, men vi brukte ganske lang tid på å begynne å tro på det som skjedde til tross for voksende mage. Det var vel ikke før vi kom hjem fra sykehuset at vi på ordentlig innså at han var vår, og at vi hadde en sønn. Det tok oss til slutt 7 år.
Håpet er viktig å ikke glemme. Det å være lei seg betyr at dette er viktig for deg. Det er din beste motivasjon for å fortsette. Jeg kjente veldig på at livet var hardt brutalt og urettferdig, men det var alltids håp. Man kan få barn enten på den ene eller den andre måten. Vi er uendelig glad for gutten vår. Ta vare på deg selv, finn venner som ikke nødvendigvis ser for seg barn med en gang (slik at de kan få deg til å glemme litt)eller vær her på forum.
Klem