Vurderer sterkt å gå ifra barnefar og samboer...

Håper du kommer deg ut av dette, for denne mannen er ikke bra for deg! Og barna dine lærer at man skal behandle/bli behandlet på en slik måte, noe som ikke er bra, samt at det kan skape blany anney utrygghet og psykiske problemer hos barna med tiden
 
Men kan det være meg? Jeg som provoserer? Har nok ikke alltid vært flink til å stoppe før det er for sent heller, og spesielt de siste mnd har jeg vært litt fed up av kritikk og kanskje svart mer som han hadde svart meg. Dette påpeker han også, at jeg har vært ekstra drittkjærring de siste mnd. Men han har kalt meg drittkjærring i flere år! Han har dog aldri vært sjalu og kontrollerende i form av å ringe meg hele tiden. Har heller gitt utrykk for at han ikke bryr seg så mye om meg. Jeg mistet som sagt en del venner etter noen år med han. Han kom med en del kritikk mot dem, men mer som støtte for meg egentlig. Men fra vi ble sammen ville han stort sett aldri være med mine venner, bare sine egne, ville ikke være med på «mine» ting, så hvis jeg ville møte han, måtte det bli på hans sine ting. Han har også hatt sex med utrolig mange før meg, mens jeg bare har vært med han, her snakker vi to, nesten tresiffret... noe som heller gjorde meg veldig usikker i begynnelsen av vårt forhold, men de siste 6-7 årene har ikke det vært noe problem. Han gjør urolig mye med venner. Ønsker helst å reise bort minst 2-3 uker på vinter hvert år, da han ikke liker den norske vinteren. Og jeg kan ikke dette pga min type jobb, så da skjønner han ikke problemet med at han skal reise bort alene. Jeg prøver å unngå at han blir sur, kjenner jeg er redd for om jeg har glemt noe. Han får stort sett sove lenge hver dag. Han kan reagere på at jeg føler med barna mine når de er syke, det er f.eks unødvendig bruk av energi, for barn er syke innimellom bare... altsa han trøster og bryr seg han også, men ikke så mye medfølelse. Har i grunn noen ganger lurt på om han mangler empati. Jeg føler at jeg faktisk vet hva jeg bør gjøre nå, men jeg syntes det er vanskelig å gå frem. Vil han egentlig bry seg? Kanskje det er lettest å bare gjøre det slutt som normale voksne, uten innblanding fra spesialister, eller bør jeg «stikke» legge igjen lapp, og kanskje brenne broer for et godt samarbeid med barna...
 
Men kan det være meg? Jeg som provoserer? Har nok ikke alltid vært flink til å stoppe før det er for sent heller, og spesielt de siste mnd har jeg vært litt fed up av kritikk og kanskje svart mer som han hadde svart meg. Dette påpeker han også, at jeg har vært ekstra drittkjærring de siste mnd. Men han har kalt meg drittkjærring i flere år! Han har dog aldri vært sjalu og kontrollerende i form av å ringe meg hele tiden. Har heller gitt utrykk for at han ikke bryr seg så mye om meg. Jeg mistet som sagt en del venner etter noen år med han. Han kom med en del kritikk mot dem, men mer som støtte for meg egentlig. Men fra vi ble sammen ville han stort sett aldri være med mine venner, bare sine egne, ville ikke være med på «mine» ting, så hvis jeg ville møte han, måtte det bli på hans sine ting. Han har også hatt sex med utrolig mange før meg, mens jeg bare har vært med han, her snakker vi to, nesten tresiffret... noe som heller gjorde meg veldig usikker i begynnelsen av vårt forhold, men de siste 6-7 årene har ikke det vært noe problem. Han gjør urolig mye med venner. Ønsker helst å reise bort minst 2-3 uker på vinter hvert år, da han ikke liker den norske vinteren. Og jeg kan ikke dette pga min type jobb, så da skjønner han ikke problemet med at han skal reise bort alene. Jeg prøver å unngå at han blir sur, kjenner jeg er redd for om jeg har glemt noe. Han får stort sett sove lenge hver dag. Han kan reagere på at jeg føler med barna mine når de er syke, det er f.eks unødvendig bruk av energi, for barn er syke innimellom bare... altsa han trøster og bryr seg han også, men ikke så mye medfølelse. Har i grunn noen ganger lurt på om han mangler empati. Jeg føler at jeg faktisk vet hva jeg bør gjøre nå, men jeg syntes det er vanskelig å gå frem. Vil han egentlig bry seg? Kanskje det er lettest å bare gjøre det slutt som normale voksne, uten innblanding fra spesialister, eller bør jeg «stikke» legge igjen lapp, og kanskje brenne broer for et godt samarbeid med barna...

Nei, det er ikke deg. Han har derimot vært flink til å lære deg at det er din feil, for det er en flott måte å holde på deg slik at du ikke stikker av. Kontakt noen, krisesenteret er nok best, og hør hva de mener er best framgangsmåte. Og deretter kanskje familievernkontoret. Han slår ikke, men det betyr ikke at han ikke kommer til å begynne med det. Og gjør han det vil han si at det er din feil. Jeg skjønner at du tenker på barna her. Er han flink til å snakke for seg?
 
Nei, det er ikke deg. Han har derimot vært flink til å lære deg at det er din feil, for det er en flott måte å holde på deg slik at du ikke stikker av. Kontakt noen, krisesenteret er nok best, og hør hva de mener er best framgangsmåte. Og deretter kanskje familievernkontoret. Han slår ikke, men det betyr ikke at han ikke kommer til å begynne med det. Og gjør han det vil han si at det er din feil. Jeg skjønner at du tenker på barna her. Er han flink til å snakke for seg?
Hva med å ta med barna og reise til foreldrene dine en ukes tid? Da får du litt avstand og får tenkt deg godt om. Kanskje se etter en leilighet og tenke ut de praktiske tingene? Du kan begynne med å si at du trenger en pause.. at du ikke har det bra i forholdet og trenger litt tid for deg selv. Så kommer du deg hvertfall bort fra han. Kanskje den pausen varer evig?
Å kalle kjæresten sin for drittkjerring er destruktivt og ødeleggende. At du tar igjen - klart du gjør det! Kan ikke bare gå å ta imot dritt.

Hvor mange han har ligget med før dere ble sammen er egentlig uvesentlig, så lenge han kun har vært sammen med deg etter dere ble sammen. Alle har en fortid.
 
Takk for svar. Skjønner at fortiden har lite å si, poenget var vel at han ikke er den som er sjalu, heller var det jeg som var usikker. Var det frem til han faktisk var utro... da skjønte jeg at uansett kan jeg ikke hindre han i utroskap, vi hadde en pause i forholdet etter den hendelsen, og ting ble litt bedre etter det. Men sinnet hans har blitt bevart...
 
På tide å ikke fokusere på hva han synes og ville synes, på tide at du er litt selvisk for deg selv og barna. Dette er psykologisk terror mot både deg og barna, og om du ikke kan gjøre det for deg så gjør det for barna.
 
Jeg er så forvirret i hodet mitt. Søker masse rundt på nettet. Har skrevet om dette før også, det var verre før, han kaster ikke ting lenger, men som sagt truer med det. Men det er som regel for å få meg til å stoppe og forsvare meg, eller snakke til han, så jeg bør nok bli flinkere uansett til å holde kjeft når jeg får beskjed om det. Jeg er sjeldent sint, som regel er jeg bare lei meg. De fleste diskusjonene er «heldigvis» etter leggetid. Får ofte høre at det er jeg som lager drama, at det virker som at jeg vil krangle. Som sagt føler jeg at jeg glemmer episodene, husker plutselig ikke hva som hendte, eller hva vi kranglet om. I et søk fant jeg et innlegg skrevet for mange år siden, der han ble sint siden jeg hadde lagt skohornet på feil sted igjen, endte opp med at han slo skohornet av stål i døra og kastet et knekkebrød på meg før jeg hadde rukket å stå opp. Dette hadde jeg helt glemt frem til jeg fant mitt eget innlegg på nettet. Selvfølgelig fikk jeg slike svar som at jeg ikke måtte finne på å få barn med han... føler meg veldig dum, men samtidig ville jeg ikke vært foruten mine to barn.. håper at jeg kan oppdatere dere med gode nyheter en gang i nærmeste fremtid...
 
Er du forvirret? Da må du lese mer om mishandling, sosiopati og vold i hjemmet.
Du kan ikke lure på dette lenger, du må komme deg vekk. Dette er ikke et tvilstilfelle.
Det spiller ingen rolle om han har slått/kastet ting på deg "bare" én gang, eller at han ikke gjør det lenger, eller om han "bare" truer med det.
Hadde du truet ungene dine med å slå dem? Hadde du kastet ting på dem når de ikke gjorde akkurat som du ville?
Hvis svaret er "nei" på disse spm, bør du ikke tåle dette selv heller, og du bør ikke lære dem at dette er greit.
Han kommer til å slå ungene deres også, det kan jeg garantere deg.
Kom deg vekk før det skjer noe mer. Du må ta ansvar for deg selv og barna dine nå.
 
Kjære deg.
Høres ut som han virkelig har kommet inn i hodet ditt. Dette er ikke din feil!!!!
Han derimot har klart akkurat det han har prøvd på, å manipulere deg til å ta på deg skylden, bli usikker og ikke klare stå opp for deg selv og barna deres.
Dette er virkelig ikke et sunt forhold. Hva ville du sagt hvis det var dine barn som var i et slikt forhold? Ønsker du det for dem?
Vil du ikke heller gi dem en trygg base og hjem der ingen trenger være redde eller få dårlig selvfølelse, vise dem at man kan klare seg fint på egne ben og at deres trygghet er det viktigste?

Ja, det er sinnsykt tøft å skulle ut av et dårlig forhold, og å skulle ut av et langvarig forhold. Det er skummelt og vanskelig og det er krevende.
Men for din egen helses skyld, for barna dine sin skyld... du har ikke noe valg, kjære deg.
Selv om du var usikker i starten av forholdet eller det er år siden han kastet noe sist eller at han bare en gang har vært fysisk voldelig mot deg. Dette er ikke noe sunt forhold!
Og absolutt ikke noe bra forbilde for barna deres mtp at de skal ha sine ene forhold senere i livet. Kjemp for deg selv, men ihvertfall kjemp for barna dine. De trenger en trygg oppvekst og en mamma som ikke er engstelig og redd og stresset. De trenger å se at man kan leve fint med rot og at det ikke er greit å trykke partneren sin ned.
Man skal løfte hverandre og støtte hverandre, hjelpe hverandre og bygge opp....
han bryter deg dessverre ned og det kommer ikke til å bli bedre. Du er ikke alene!
Det er dessverre alt for mange som er eller har vært i samme situasjon, men du vil bli sterkere av å komme deg vekk. Barna dine vil bli sterkere og tryggere av det.

Lykke til!
 
Huff.. kjenner meg myyye igjen her.. hadde det sånn selv. Gravid som 18 åring med første med en som var akkurat lik.. jeg fikk da nok når han knuste barnesenga fordi han ikke fikk sove til 3 på dagen da lillemor var syk.. jeg dro, å det angrer jeg slettes ikke på :) skulle gjort det før :) klem ❤️
 
Har nå sendt en anonym Mail til krisesenteret, aldri gjort det før. Er alene noen dager med barna nå, syntes det er vanskelig å snakke med mannen. Takk for all støtte.
Lykke til!
Håper du får den dytten du trenger til å komme deg vekk og skape en mer stabil situasjon for deg og barna
 
Hei igjen! Fikk dessverre ikke hjelp vis mailen jeg sendte krisesenter, da de ikke kan besvare Mail, men jeg må ringe. Jeg har fra før av litt angst for å ringe (hvem som helst for å spørre om hjelp), så det blir en stor terskel som jeg må bruke tid på å bygge meg opp til. Jeg skifter veldig mellom om dette er det jeg som overdriver. Samboer sier at jeg alltid lager problemer, jeg sier alltid nei om han spør om noe, jeg lager drama, vi skal to til for å krangle osv. Han blir fort sint om han spør meg om en tjeneste og jeg sier nei. Kan se at jeg noen ganger tenker problemer fremfor løsninger, så skjønner at min reaksjon kan føles negativ. Men skulle gjerne bli møtt av en forklaring eller et argument i stede for «er det så jævela vanskelig» eller «nå har jeg gjort det og det, kan ikke du bare gjøre det»... osv. Han sier også selv at vi må få det bedre, for barnas skyld, men måten vi kan få der bedre på er at jeg må begynne å takle kritikk. Jeg sier at jeg godt kan få kritikk, men da må det være ordentlig. Men han sier at det er sånn han bare er. Han kan bli sint om jeg lager «problemer» i form av at jeg gjerne legger opp dagen etter barna. Jeg planlegger aktiviteter rundt dem. Mens han mener at man bare kan la de tilpasse seg oss. Jeg tenker gjerne ut en masse scenarioer dersom vi skal ut, slik at vi er best «rustet» til alt vi kan møte på. Men da lager jeg bare problemer. Han sier at det må være slitsomt å være meg. Siden jeg ikke får gjort så mye med to barn alene, kommer han gjerne med argumenter som «aleneforeldre klarer jo det»... han har bare vært alene med to barn i noen timer, så syntes ikke han kan relatere seg så mye til situasjonen. Han sier også at han ikke har problemer med at barna klinger, fordi han ikke lar dem gråte seg til å bli plukket opp. Jeg sier at det kanskje har noe med at jeg er mest hjemme, og at det ikke er jeg som har laget det «problemet» selv. Han mener jo at det er jeg som har skapt dem slik. Han spurte meg etter en krangel om «jeg syntes at dette var verdt å satse på?» da heg svarte «jeg er ikke sikker lenger» ble han sur, jeg forklarte det hele med at jeg må få det bedre. Jeg vet jeg gjør masse feil, og fortjener sikkert å bli snakka til, men jeg føler han går rundt og «oppdrar» meg. Han sa nylig om han ble så sint på meg igjen (som han ble nylig foran barna) ble det slutt, jeg sa at jeg var enig. Men føles ut som at han da la ansvaret for at han ikke skulle bli sint igjen, over på meg. Han har sagt at han ikke blir sint uten grunn. Jeg må slutte å svare om han kritiserer meg sier han. Som nevnt har han ikke kastet noe på flere år, me. Blikket han har når han er sint, og kroppsspråk gjør meg veldig redd.... når spørsmålet om vi skal avslutte forholdet kommer opp, klarer jeg liksom ikke ta steget. Jeg skjønner ikke. Er jeg kanskje redd for å være alene? Hvis jeg noen gang får en partner igjen, vil han også irritere seg sånn over meg? Hvordan blir det å ikke se barna hver dag? Jeg leste en artikkel om en som hadde opplevd psykisk og fysisk vold (i mye større grad enn hva jeg opplever). Der skrev hun at barna også måtte bare finne seg i hva han sa, at de ikke skulle få valg. At om pappa sier det er «brødskive med leverpostei, så er det bare brødskive med leverpostei». Han KAN ha litt samme holdningen. Han vil ikke gi 2,5 åringen flere valgmuligheter når han skal få brødskive med pålegg, for han skal lære seg å bare spise det han får. Jeg er vel av oppfatning av å gi noen valgmuligheter, som man syntes er okei, så barna føler at de kan velge litt. Skal sies at han stort sett er flink med barna, selv om vi er litt uenige om oppdragelse. Men irriterer meg grenseløst når han sitter å surfer på telefonen, mens jeg har to gråtende barn som begge vil opp til mammaen sin... merker det blir veldig kaotisk dette innlegget. Og trenger nok bare et sted der jeg tør å skrive...
 
Dersom du ikke ringer nå, etter dette du har fortalt, kan du miste barna til ham om noen melder ifra til barnevernet, det må du forstå.
Det høres usannsynlig ut, men det er dessverre fullt mulig. Nå må du begynne å ta ansvar for ditt liv og for dine barn. Ja, det er vanskelig å ta den telefonen, men sånn er det bare. Når man er forelder må man gjøre vanskelige ting. Dere skal ikke måtte leve i et forhold med noen som mishandler dere, og dette står og faller på deg nå. Ikke fordi du skal endre deg, eller skjerpe deg rundt ham, eller holde ut, men fordi du skal bryte ut av dette skadelige forholdet, og ikke la barna leve i et slikt hjem.
Neste gang du er alene uten ham, ringer du, eller dere bare pakker og drar til nærmeste krisesenter. Dette er ikke noe å lure på.
 
Takker for dytt! Det hjelper mer enn dere aner! Er liksom livredd for at han skal bli sint eller sur dersom jeg drar til ks, at jeg da spolerer fremtidig arbeid. Jeg mannen meg opp til å ringe, samtidig som han sier «at vi kommer oss igjennom dette her». Føler som sagt også «problemet» mitt er at jeg glemmer så fort. Nå er jeg hos familie med guttene noen dager, og plutselig forstår jeg ikke hva som har skjedd, hvorfor det skjedde, eller var det kanskje bare meg som finner det på? Altsa, skjønner det er vanskelig utenfra. Jeg vet at jeg uansett i all fremtid må samarbeide med han. Og jeg skifter mellom å ville bli, til å føle at jeg må dra. Prøver å tenke at jeg kanskje kan få det fint alene, ikke noen å være redd for, kan gjøre ting slik jeg ønsker, bli trygg på meg selv i en oppdragerrolle. Kanskje jeg til og med får mer overskudd ved at han faktisk må ta ansvar når han har barna selv? Har han dem alene kan han jo ikke gjøre ting når det passer best for han hele tiden. Han er av typen som gjerne sovner i sofaen etter jobb. Hvis han skal trene, vil han gjøre det rett etter jobb, siden han ikke klarer det senere. Jeg planlegger alltid utifra barna. Jeg venter som regel alltid med ting til etter leggetid. Han gjør ting han føler han må før leggetid. Han får meg til å føles ut som om heg gjør så lite, og kanskje jeg også gjør det, men jeg slet meg ut under forrige permisjon med førstemann, så i samarbeid med psykolog skal jeg nå gjøre fler ting jeg har lyst til. Jeg blir fort sliten, og han har tidligere stilt spørsmål om jeg f.eks. Bør dra på cafe på senter, dersom jeg blir sliten etterpå. Cafe med venner, gir meg også glede. At jeg må slutte og løfte barna når de sutrer er også bare godt ment fra han sin side, at han skjønner at jeg sliter meg ut om jeg gjør det sånn, men han vil ikke løfte de han, slik at de ikke skal assosiere han med det. Hvordan vil livet se ut uten han, han som også støtter meg, han jeg har vært med siden jeg var tenåring. Hvordan blir det å se barna på halv tid... jeg tror jo han også egentlig ikke vil ha meg, for han virker jo egentlig ikke glad ut til meg. Han bruker pappapermen på å jobbe på en felles familiehytte, ferien tror jeg han vil spare til i vinter, slik at han kan reise minst 2 uker til varmere strøk. Men her kan ikke jeg bli med, siden jeg har en jobb med fastsatt ferie til fellesferien. Jeg tenker at det er en grunn til at jeg ikke tør å fortelle mine nærmeste om hvordan han egentlig snakker til meg, hva han egentlig gjør i krangler, at grunnen er at da vet jeg de vil ha meg vekk fra han. Eller er det kanskje vanlig å ikke ville dele krangler man har med kjæresten med nære venner. Jeg føler at jeg i samtaler med venner, ikke kan dele alt. Samtidig tror jeg det ville vært godt. Han påpeker at det han ikke gjør er rett, men at vi skal to til for p krangle. Jeg har selv vokst opp med foreldre som jeg ikke opplevde krangle en eneste dag, frem til det store sjokket om skilsmisse kom når jeg var 11 år. Hans foreldre skilte seg betydelig tidligere, og som nevnt var det fysisk mishandling der også. Han havnet i en stor diskusjon med svigermor en kveld pga en misforståelse. Jeg ble redd for moren hans sine vegene, hun fortalte at om han behandlet meg slik, så skjønte hun om jeg banket han. Hun sa hun reagerte veldig, siden han minnet om faren hans. Han sier selv han overreagerte, men at mora også provoserte. Så han sier «se, er ikke bare deg jeg blir sint på, jeg er sær). Er nesten denne hendelsen som heg har reagert mest på, når jeg så det fra en annen vinkel. Takker igjen for alle tolmodige som bærer over meg når jeg ikke bare klarer å gå med en gang.... tror dere virkelig at jeg eventuelt kan få tilbud om å bo noen dager på krisesenter? Tror ikke jeg ved et brudd vil bo sammen han, da det vil være mye spenning i lufta. Noen som har erfaring fra krisesenter? Hvordan blir samarbeidet med den man drar fra, etter at man går så langt i å dra på krisesenter? Nesten så jeg vil finne på en grunn som jeg eventuelt kan gi far, som at «det var helsesøster eller psykolog som sa heg skulle dit, og at jeg bare gjorde som anbefalt...»
 
Du trenger ingen "grunn" å gi til ham, han ER grunnen. Hans vold, hans oppførsel, hans trusler, hans manglende omsorg.
Du trenger ikke si noe til ham, dere kan kommunisere gjennom advokater, eller andre tredjeparter, og sørg for guds skyld for å få all kommunikasjon skriftlig.
Grunnen til at du glemmer og blir usikker, er fordi han har hjernevasket deg. Krisesenteret kan hjelpe deg med alt du trenger, og både du og barna får bo der, til dere finner dere noe eget. Hva som skjer videre er ikke noe du skal tenke på nå, du skal bare ta opp alle samtaler, og spare på alt skriftlig, og ikke ta kontakt med ham før du har kommet deg vekk.
De kan hjelpe deg med hvordan ting skal gjøres senere, med alt fra anmeldelse, og hans eventuelle fremtidige samvær med barna.

https://dinutvei.no/utsatt/68-hjelpetilbud-utsatt/248-krisesenter-omtale
 
Da har jeg ringt krisesenter. De mente ut fra hva de hørte, at jeg ble utsatt for psykisk, latent og materiell vold. Ønsket meg gjerne for dagsamtale, men da kan de ikke love at ikke bv blir trukket inn, så da må jeg være klar for det eventuelt. Dette var en stor barriere for meg, og skjønner ikke helt hva jeg har gjort enda. Var godt å snakke uten filter
 
Da har jeg ringt krisesenter. De mente ut fra hva de hørte, at jeg ble utsatt for psykisk, latent og materiell vold. Ønsket meg gjerne for dagsamtale, men da kan de ikke love at ikke bv blir trukket inn, så da må jeg være klar for det eventuelt. Dette var en stor barriere for meg, og skjønner ikke helt hva jeg har gjort enda. Var godt å snakke uten filter

Kjempebra jobba!! Det er ingen tvil om at du blir utsatt for disse tingene, og det er flott at du får hjelp!
Det er ikke skummelt at BV blir koblet inn, de vil bare hjelpe deg og barna!
 
Back
Topp