Barneoppdragelse i krise

M

My heart

Guest
Dagens barneoppdragelse er fullstendig i krise sier ekspert.

1. I dag tillater foreldre at barn styrer dem

2. Still krav til barna dine

3. Du står alene i kampen om oppdragelse, og det er din egen feil

4. Ikke bruk snarveier i oppdragelsen

5. Foreldre må slutte å alltid prioritere barna først

Las en artikkel nå, og føler meg truffet på noen punkt.
Prioriterer barna foran meg selv, ja til en viss grad må en gjøre det. Ofte gjør jeg det for å ikke få dårlig samvittighet også.
Vi sammenligner oss med hverandre, og står på pinne hele tiden.
 
Jeg er enig at barneoppdragelsen er i krise idag. Barna har ingen respekt for voksene mennesker, de forhandler om alt og foreldre er redde for å vise følelser som sinne og barna tror de er i sentrum hele tiden. Dette tror jeg gir barn mer usikkerhet og er ingen god oppdragelse av barn.

Enig, dagens barn blir tatt i med pedagogiske silkehansker og er ikke klare for voksenlivet[emoji20]
 
Syns foreldre har i større grad begynt å beskytte barna så mye at de ikke er helt klare for voksenlivet... barna skal beskyttes men de må bli mer selvstendige ...en balanse som er krevende..ser det på mine små
 
Tja synes i grunn det er veldig forskjellig jeg da, noen er sånn men andre igjen er altfor strenge.
At barn blir tatt i med pedagogisk silkehansker rr jeg ikke enig i

Hva man mener er god oppdragelse er man ulik på, for meg er det ikke god oppdragelse og heve stemmem feks, men andre synes det er helt ok.
 
Tja synes i grunn det er veldig forskjellig jeg da, noen er sånn men andre igjen er altfor strenge.
At barn blir tatt i med pedagogisk silkehansker rr jeg ikke enig i

Hva man mener er god oppdragelse er man ulik på, for meg er det ikke god oppdragelse og heve stemmem feks, men andre synes det er helt ok.

Så du hever aldri stemmen? :eek: jeg hever glatt stemmen om ungene, på 2 og 4, er håpløse og kasser hverandre opp eller prøver å rive huset mens jeg brenner middagen feks. Jeg trengte aldri å heve stemmen til eldste før yngste var ca et år.
 
Så du hever aldri stemmen? :eek: jeg hever glatt stemmen om ungene, på 2 og 4, er håpløse og kasser hverandre opp eller prøver å rive huset mens jeg brenner middagen feks. Jeg trengte aldri å heve stemmen til eldste før yngste var ca et år.

Kjenner meg igjen. Var aldri skriking her heller før nr 2 kom, nå som nr 3 er her har vi hevet det enda et hakk[emoji51][emoji87]
 
Så du hever aldri stemmen? :eek: jeg hever glatt stemmen om ungene, på 2 og 4, er håpløse og kasser hverandre opp eller prøver å rive huset mens jeg brenner middagen feks. Jeg trengte aldri å heve stemmen til eldste før yngste var ca et år.
Jo dwt har jeg men jeg har vokst opp med det selv og synes det var helt pyton så derfor ønsker jeg det ikke og gjør det meste for å unngå det
 
Kjenner meg igjen. Var aldri skriking her heller før nr 2 kom, nå som nr 3 er her har vi hevet det enda et hakk[emoji51][emoji87]

I den artikkelen sto det noe meget interessant.
Foreldre undertrykker egne følelser, i frykt for å ikke være pedagogisk nok. Barn føler trygghet om foreldre kan vise både sinne, frustrasjon og oppgitthet.. en kan vise hele følelsespekteret, men selfølgelig ha en viss kontroll.

Hvis barna hele tiden skal få alt, ikke klare å vente på tur, ikke klare å kjede seg, skal være i sentrum hele tiden, aldri skal bli stilt krav til vil vi få bortskjemte og egoistiske barn som vokser opp, som ikke tar hensyn.

Tror nok de aller fleste inkludert meg selv er redd for å gjøre feil, spes med første barnet. Men etter hvert så en får mer erfaring som foreldre, gjerne flere barn blir en tryggere på både å sette grenser, stille krav og prioritere seg selv også.

Jeg jobber i barnehage, og må si jeg overhode ikke er pedagogisk mamma på hjemmefronten.
Hjemme er jeg mamma.

Nå har jeg vært syk noen dager, forkjølelse og dritt. Da har jeg bestilt mat fra china house, bedt barna smøre matpakke selv osv.
Det har gått veldig bra faktisk! De klarer når de må. Jeg ser at jeg gjør altfor mye for de, ting de faktisk kan klare selv
 
I likhet med My heart tenker jeg at det er viktig at vi som foreldre viser barna våre hele følelsesspekteret. Det at de kan se at mamma/pappa kan bli glad/sint/lei seg osv (selvsagt innenfor visse rammer) er med på å ufarliggjøre følelser samt være rollemodell for hvordan håndtere og romme de. Nei det er ikke det mest pedagogiske riktige å heve stemmen, men det er de færreste av oss som klarer å etterleve det. Her hjemme ved både 2 åringen og snart 1 åringen at når mamma hever stemmen har de enten tøyd strikken for langt eller gjør noe som er veldig galt og potensielt skadelig. Når 2 åringen kaster tunge leker etter 1 åringen eller er i ferd med å velte tripp trapp stolen 1 åringen sitter i er det verken tid eller rom til å sette seg ned på barnets nivå og forklare på en pedagogisk måte at det ikke er greit og hvorfor.

Barn trenger også krav, grenser og veiledning for å utvikle seg til trygge selvstendige personer. Fravær av krav og grenser = utrygghet. En stor del av barns selvstendighets utvikling går jo nettopp ut på å tøye grenser.
 
Kjenner meg igjen. Var aldri skriking her heller før nr 2 kom, nå som nr 3 er her har vi hevet det enda et hakk[emoji51][emoji87]

Haha, det tror jeg på :p


Jo dwt har jeg men jeg har vokst opp med det selv og synes det var helt pyton så derfor ønsker jeg det ikke og gjør det meste for å unngå det

Tenker at det går begge veier. Ingen liker vel å heve stemmen, og om man ikke liker at noen hever stemmen får man oppføre seg deretter da? Da får ungene vare la være å ikke høre etter og ikke gjøre ting de vet at de ikke får lov til, problem løst. Dikkedilledallsnakking om alt har ikke vi tid til, vi har ikke råd til å jobbe redusert for å unngå p heve stemmen :p
 
Haha, det tror jeg på :p




Tenker at det går begge veier. Ingen liker vel å heve stemmen, og om man ikke liker at noen hever stemmen får man oppføre seg deretter da? Da får ungene vare la være å ikke høre etter og ikke gjøre ting de vet at de ikke får lov til, problem løst. Dikkedilledallsnakking om alt har ikke vi tid til, vi har ikke råd til å jobbe redusert for å unngå p heve stemmen :p
Gjør det på din måte du, så gjør vi det på vår måte helt uten dikkedaring om han gjør ting sol ikke er lov, kan heldigvis klare å oppdra likevel selv om vi ikke hever stemmen
 
Dagens barneoppdragelse er fullstendig i krise sier ekspert.

1. I dag tillater foreldre at barn styrer dem

2. Still krav til barna dine

3. Du står alene i kampen om oppdragelse, og det er din egen feil

4. Ikke bruk snarveier i oppdragelsen

5. Foreldre må slutte å alltid prioritere barna først

Las en artikkel nå, og føler meg truffet på noen punkt.
Prioriterer barna foran meg selv, ja til en viss grad må en gjøre det. Ofte gjør jeg det for å ikke få dårlig samvittighet også.
Vi sammenligner oss med hverandre, og står på pinne hele tiden.

Om det er den artikkelen jeg tror det er, så er vel den dama også en "take home nanny".

Trist at en take home nanny har et behov for å hevde seg ovenfor små barn. Hun ser jo bare saken i fra sin egen side, og hun mangler empati, det er trist når man skal hjelpe andre i barneoppdragelsen.
Hvorfor skal ikke barnet få velge kopp selv? jeg har en favorittkopp, og jeg bytter kopp om jeg får feil kopp.
Tidligere ble det å være kjærlig sett på som uansvarlig. Det var vanlig med fysisk avstraffelse og adferdskorrigering. Lek ble sett ned på. Barn skulle ikke sees eller høres. Babyer skulle skiftes på og mates til bestemte tider og ikke når de hadde behov for det. Jeg mener vi har kommet langt og at dagens generasjon ikke er i krise, men at vi enda har mye å lære og å forstå om barn. Barn er individer som skal lyttes til, taes hensyn til og respekteres på lik linje som voksne. Man trener ikke tålmodigheten på en baby, når en baby gir utrykk for å ville noe så besvarer man det med en gang, når de er så små så er hva de ønsker og hvilke behov de har en og samme ting.
Selvfølgelig skal ikke barna være husets sjefer, de må ha grenser og regler, de må lære å innrette seg etter andre, ta hensyn, dele og at av og til så må man vente, men jeg tror ikke man lærer barna dette ved å hevde seg over barna eller ved adferdskorrigering. Jeg tror at respekt, anerkjennende kommunikasjon, ikke-krenkende grensesetting, ta barnas følelser på alvor, anerkjenne at barnas behov betyr like mye som voksnes behov gir mer veloppdragne barn.
 
Kjenner at jeg er litt lei av disse ekspertrådene. Mange selvfølgeligheter, en del idealisme og noe å reflektere over...

Jeg syns ordet krise blir litt vel dramatisk. Det er vel heller krise at vi blir så oversvømt av ekspertråd? Foreldre er forskjellige og barn er forskjellige og ekspertråd bør tas med en god klype salt.
 
Det verste er jo foreldre som bruker iPad som barnevakt
 
Vet ikke om barneoppdragelse er i krise. Hva ekspertene råder til og messer kan være ganske ulikt hvordan foreldre oppdrar barna. Tror vi fortsatt leter etter en mellomting. :) Fort gjort å falle i fella med å være for snill når generasjonene før var så knallharde.
 
Back
Topp