Pms/deprisjon

Babydrøm

Glad i forumet
Er det vanlig å føle sterkere pms? Dette blir 2.mens etter dødfødsel. Har også I det siste hatt så mange forskjellige følelser. Tips til hva som kan hjelpe på humøret? Får også en Elipsemaskin fra mannen i morgen, håper den kan hjelpe litt på...
 
Vet ikke om det er sterkere pms i og for seg, men det er helt normalt å ha sterke følelser i tiden etter dødfødsel, de første mensperiodene mine etterpå gråt jeg meg igjennom. Tror mye er fordi en blir kraftig påmint at ikke er en gravid lengre, og ikke fikk man med seg babyen hjem. Til meg var det ikke pms, og jeg var veldig opp og ned uavhengig av tid i syklusen - men verre rundt menstruasjonstiden. Men, jeg har hatt noe de kalte en tilpasningsreaksjon, hvor jeg har reagert depressivt og med litt angst i tillegg (inntrer normalt sett ca en måned etter en slik påkjenning, og varer sjelden lengre enn 6 måneder).

Hos meg så måtte jeg bare jobbe litt med å se på hva som faktisk er bra i livet mitt, pleie forholdet til mannen og begynne å gjøre ting som jeg gjorde før dødfødselen og som gir meg meg energi. Jeg gikk også til samtaler hos spesialsykepleier, først i kommunen og så ble jeg henvist til psykiatrisk poliklinikk og var til noen samtaler der hvor jeg fikk hjelp til å identifisere hva som foregikk i hodet mitt, og hvordan jeg skulle komme ut av det. Det var der jeg virkelig fikk hjelp, selv om jeg bare var inne til to samtaler. Jeg falt inn i en veldig tung og ond sirkel hvor jeg ikke orka å planlegge noen ting, og tanken bak det var 1. beskytte meg selv, for om en ikke planlegger eller gleder seg til noe, så blir en heller ikke skuffa og 2. jeg regna med at det uansett gikk åt skogen som det meste annet (det har skjedd endel andre ting i livet mitt i tillegg til dødfødselen, så kropp og hodet har hatt en skikkelig heftig reaksjon etter mye påkjenning på kort tid).

Nå straks 6 måneder etterpå begynner jeg å føle meg som meg selv igjen, jeg har funnet tilbake til aktiviteter jeg holdt på med før og jeg planlegger langt frem i tid. For meg så hjalp det veldig å ha noen å snakke med utenom familie og venner, som også kunne gi et faglig synspunkt på tanker jeg hadde og hvordan jeg håndterte hverdagen. Har også vært på ferietur med familien min og samboeren min til Hellas, en veldig spontan tur for min og samboeren min sin del - men det gjorde veldig godt. Tiden har også vært til hjelp her. Og det viktigste har vært å ikke gjøre for mye forskjellig, men gjøre de riktige tingene for meg. Her var det hundetreningen som virkelig dro meg litt ut av den onde sirkelen, det er en hobby jeg har hatt siden jeg var tenåring og er noe som gir meg masse energi.
 
De gangene jeg fikk mens mellom fødselen til eldste som døde, og jeg ble gravid med lillebror var ordentlige nedturer, fikk skikkelig sorgreaksjon hver gang mensen kom.
Jeg var sykmeldt hele den perioden og da var min terapi å gå turer, noe som delvis også ble eksponeringsterapi da jeg bor i et område med ekstreme mengder barnevogner,
 
Vet ikke om det er sterkere pms i og for seg, men det er helt normalt å ha sterke følelser i tiden etter dødfødsel, de første mensperiodene mine etterpå gråt jeg meg igjennom. Tror mye er fordi en blir kraftig påmint at ikke er en gravid lengre, og ikke fikk man med seg babyen hjem. Til meg var det ikke pms, og jeg var veldig opp og ned uavhengig av tid i syklusen - men verre rundt menstruasjonstiden. Men, jeg har hatt noe de kalte en tilpasningsreaksjon, hvor jeg har reagert depressivt og med litt angst i tillegg (inntrer normalt sett ca en måned etter en slik påkjenning, og varer sjelden lengre enn 6 måneder).

Hos meg så måtte jeg bare jobbe litt med å se på hva som faktisk er bra i livet mitt, pleie forholdet til mannen og begynne å gjøre ting som jeg gjorde før dødfødselen og som gir meg meg energi. Jeg gikk også til samtaler hos spesialsykepleier, først i kommunen og så ble jeg henvist til psykiatrisk poliklinikk og var til noen samtaler der hvor jeg fikk hjelp til å identifisere hva som foregikk i hodet mitt, og hvordan jeg skulle komme ut av det. Det var der jeg virkelig fikk hjelp, selv om jeg bare var inne til to samtaler. Jeg falt inn i en veldig tung og ond sirkel hvor jeg ikke orka å planlegge noen ting, og tanken bak det var 1. beskytte meg selv, for om en ikke planlegger eller gleder seg til noe, så blir en heller ikke skuffa og 2. jeg regna med at det uansett gikk åt skogen som det meste annet (det har skjedd endel andre ting i livet mitt i tillegg til dødfødselen, så kropp og hodet har hatt en skikkelig heftig reaksjon etter mye påkjenning på kort tid).

Nå straks 6 måneder etterpå begynner jeg å føle meg som meg selv igjen, jeg har funnet tilbake til aktiviteter jeg holdt på med før og jeg planlegger langt frem i tid. For meg så hjalp det veldig å ha noen å snakke med utenom familie og venner, som også kunne gi et faglig synspunkt på tanker jeg hadde og hvordan jeg håndterte hverdagen. Har også vært på ferietur med familien min og samboeren min til Hellas, en veldig spontan tur for min og samboeren min sin del - men det gjorde veldig godt. Tiden har også vært til hjelp her. Og det viktigste har vært å ikke gjøre for mye forskjellig, men gjøre de riktige tingene for meg. Her var det hundetreningen som virkelig dro meg litt ut av den onde sirkelen, det er en hobby jeg har hatt siden jeg var tenåring og er noe som gir meg masse energi.

Når vet man at man trenger psykolog?
Jeg føler at jeg og mannen reagerer så forskjellig. Tør ikke engang fortelle han alt jeg føler. Jeg har aldri drømt om å bli mor og har ingen tiltrekning mot barn/morsinstinkt. Men der har min mann. Han ønsker seg veldig barn og ble knust. Mens jeg føler meg på utsiden av min egen kropp. Vet hva som har skjedd men føler ikke egentlig savn etter barnet? Er dette normalt? Føler meg trist og gråter innimellom plutselig uten "grunn" og depper over andre ting. Hater å se strekkmerker på magen, føler den er blitt ødelagt.... også er det mye annet stress ellers jeg må forholde meg til å fullføre. Forvirret..
 
Når vet man at man trenger psykolog?
Jeg føler at jeg og mannen reagerer så forskjellig. Tør ikke engang fortelle han alt jeg føler. Jeg har aldri drømt om å bli mor og har ingen tiltrekning mot barn/morsinstinkt. Men der har min mann. Han ønsker seg veldig barn og ble knust. Mens jeg føler meg på utsiden av min egen kropp. Vet hva som har skjedd men føler ikke egentlig savn etter barnet? Er dette normalt? Føler meg trist og gråter innimellom plutselig uten "grunn" og depper over andre ting. Hater å se strekkmerker på magen, føler den er blitt ødelagt.... også er det mye annet stress ellers jeg må forholde meg til å fullføre. Forvirret..

Jeg trippa på kanten av svangerskapsdepresjon, så jeg ba om oppfølging mtp det psykiske allerede før jeg ble satt i gang. Var aldri hos psykolog da, men hos spesialsykepleiere (de har videreutdanning innen psykisk helse). Jeg er ikke så sikker på om man vet når man trenger det alltid, men dersom en viser tegn på depresjon så anbefaler jeg å høre om muligheten til å bli henvist eller sjekke ut tilbudet kommunen har. Endel kommuner har et godt gratis tilbud innen psykisk helse som kan være verdt å prøve ut. Verste som skjer er at en finner ut at det går fint uten. :) De kan hjelpe godt til med å sortere tanker, selv om en ikke nødvendigvis er deprimert. Det er også godt å ha noen å snakke med som ikke står oppi det. Jeg følte at mannen her ikke fikk plass til sin sorg, fordi min sorg og min fysiske helse tok så fryktelig stor plass - og jeg ville ikke bruke han som en slags psykolog heller.

Det er fryktelig mange følelser i sving, og kroppen er også helt på bærtur etterpå. Jeg husker knapt noe av de siste måneden før ca mai - annet enn at det har vært vonde dager og jeg har vært helt uten tidsperspektiv. Husker selvsagt noe, men dagene har liksom bare kommet og gått. Nå går det i grunn veldig fint, så det har gått seg til med tiden samt at jeg tok noen grep for å komme meg ut av kjelleren igjen. Og det hjalp ekstremt mye å få tilbake kroppen sin sånn nogenlunde, i alle fall at den fungerer som før graviditeten og fødselen.
 
Jeg opplevde pms som ekstremt mye vanskeligere og sterkere etter dødfødsel. Kan være noe i at hormonene fortsatt holder på å stabilisere seg, samtidig som man fortsatt er i en eller annen sorgreaksjon etter å ha mistet. Å ikke kjenne noen følelser er også en form for sorg, ingen avgjør hvilke følelser som skal knyttes opp mot sorgen, for den spiller på hele følelsesregisteret vårt.

Min erfaring fra dødfødsel i februar, er at jeg ventet ALT for lenge før jeg ba om hjelp. Anbefaler deg å ta kontakt med helsestasjonen (jeg gjorde det selv om jeg knapt var der i svangerskapet) sa til damen som svarte at jeg hadde hatt en dødfødsel og at jeg behøvde noen å snakke med. Fikk raskt time til jordmor. De har også åpent psykologtilbud der, så man slipper like lang ventetid som hvis du går via fastlegen. Mange helsestasjoner har et tilsvarende tilbud.
Jeg har bedt om psykolog først nå. Har ventet og ventet på at visse spesielt vanskelige følelser (vonde følelser ifb familiekonflikt utløst av at vi mistet barnet vårt) skulle gå over av seg selv. Det har nå gått 5 mnd, og selv om det blekner, styrer det for mye av hverdagen min i negativ retning. Jeg innser at jeg kunne bedt om hjelp for lenge siden. Hvis du føler at du har mye vanskelige dager og vonde følelser, anbefaler jeg å ta kontakt med helsestasjonen som kan finne rett tilbud til deg. Og er det ikke noe for deg, er det bare å kutte det ut.
Klem [emoji173]️[emoji173]️
 
Jeg opplevde pms som ekstremt mye vanskeligere og sterkere etter dødfødsel. Kan være noe i at hormonene fortsatt holder på å stabilisere seg, samtidig som man fortsatt er i en eller annen sorgreaksjon etter å ha mistet. Å ikke kjenne noen følelser er også en form for sorg, ingen avgjør hvilke følelser som skal knyttes opp mot sorgen, for den spiller på hele følelsesregisteret vårt.

Min erfaring fra dødfødsel i februar, er at jeg ventet ALT for lenge før jeg ba om hjelp. Anbefaler deg å ta kontakt med helsestasjonen (jeg gjorde det selv om jeg knapt var der i svangerskapet) sa til damen som svarte at jeg hadde hatt en dødfødsel og at jeg behøvde noen å snakke med. Fikk raskt time til jordmor. De har også åpent psykologtilbud der, så man slipper like lang ventetid som hvis du går via fastlegen. Mange helsestasjoner har et tilsvarende tilbud.
Jeg har bedt om psykolog først nå. Har ventet og ventet på at visse spesielt vanskelige følelser (vonde følelser ifb familiekonflikt utløst av at vi mistet barnet vårt) skulle gå over av seg selv. Det har nå gått 5 mnd, og selv om det blekner, styrer det for mye av hverdagen min i negativ retning. Jeg innser at jeg kunne bedt om hjelp for lenge siden. Hvis du føler at du har mye vanskelige dager og vonde følelser, anbefaler jeg å ta kontakt med helsestasjonen som kan finne rett tilbud til deg. Og er det ikke noe for deg, er det bare å kutte det ut.
Klem [emoji173]️[emoji173]️
Jeg har også familiekomflikter. Har hatt det hele livet. Men ble værre nå som foreldrene mine ikke kom I begravelsen. De sa ingenting. Ikke snakket med de siden onsdag etter fødsel (23.april).. så jeg forstår deg! Klem
 
Kjære Babydrøm - er så vondt å høre hvordan du har det. :( Sender deg mange gode klemmer. :Heartred
 
Ville bare sende deg en klem, og håper du får hjelp. Jeg har snakka en del med legen min i etterkant av at vi mista, det hjalp meg. Jeg har hatt både fødselsdepresjon (i etterkant av første svangerskap) og depresjoner tidligere, og han påpekte at sorg og depresjon er to ulike ting. Sorg må en leve med, men det kan likevel hjelpe å snakke med noen om følelsene sine. Depresjon må behandles på en annen måte. Det hjalp meg litt, jeg var så redd for å gå dypt inn i en depresjon etter at vi mista, men ved å tenke på sorgen som nettopp det-en sorg som alltid vil være der, og som noen dager nesten ikke merkes og andre dager ligger som en kampestein på brystet, har jeg klart å holde hodet over vannet. Men-om du er i tvil om du trenger hjelp ville jeg snakket med legen, om ikke annet for å lufte tankene. Det er så mye følelser og hormoner som sviver rundt i kroppen, og særlig rundt pmstida (den har også blitt hardere her i gården, både fysisk og psykisk). Så trist at foreldrene dine ikke kom i begravelse, det er råttent gjort.
 
Når vet man at man trenger psykolog?
Jeg føler at jeg og mannen reagerer så forskjellig. Tør ikke engang fortelle han alt jeg føler. Jeg har aldri drømt om å bli mor og har ingen tiltrekning mot barn/morsinstinkt. Men der har min mann. Han ønsker seg veldig barn og ble knust. Mens jeg føler meg på utsiden av min egen kropp. Vet hva som har skjedd men føler ikke egentlig savn etter barnet? Er dette normalt? Føler meg trist og gråter innimellom plutselig uten "grunn" og depper over andre ting. Hater å se strekkmerker på magen, føler den er blitt ødelagt.... også er det mye annet stress ellers jeg må forholde meg til å fullføre. Forvirret..
Her reagerte mannen seinere enn meg, han har hatt det tyngre i sommer enn jeg har. Jeg har likevel ikke hatt overskudd til å støtte han veldig, men har gjort så godt jeg har kunnet. Syns du skal prøve å fortelle han om følelsene dine. Det har hjulpet oss oppi det håpløse, å akseptere at vi sørger ulikt og at vi kanskje ikke kan hjelpe hverandre på andre måter enn å avlaste (har en fireåring også) og lytte til hverandre, og så har vi måttet sette strek over krangler litt fortere enn vi pleier ;) er to stabeiser men ingen har overskudd til mer følelsesmessig berg-og-dalbane. Føler mer savn over det som skulle ha vært, enn selve babyen-rart å skrive det, men sånn er det.
 
Jeg opplevde pms som ekstremt mye vanskeligere og sterkere etter dødfødsel. Kan være noe i at hormonene fortsatt holder på å stabilisere seg, samtidig som man fortsatt er i en eller annen sorgreaksjon etter å ha mistet. Å ikke kjenne noen følelser er også en form for sorg, ingen avgjør hvilke følelser som skal knyttes opp mot sorgen, for den spiller på hele følelsesregisteret vårt.

Min erfaring fra dødfødsel i februar, er at jeg ventet ALT for lenge før jeg ba om hjelp. Anbefaler deg å ta kontakt med helsestasjonen (jeg gjorde det selv om jeg knapt var der i svangerskapet) sa til damen som svarte at jeg hadde hatt en dødfødsel og at jeg behøvde noen å snakke med. Fikk raskt time til jordmor. De har også åpent psykologtilbud der, så man slipper like lang ventetid som hvis du går via fastlegen. Mange helsestasjoner har et tilsvarende tilbud.
Jeg har bedt om psykolog først nå. Har ventet og ventet på at visse spesielt vanskelige følelser (vonde følelser ifb familiekonflikt utløst av at vi mistet barnet vårt) skulle gå over av seg selv. Det har nå gått 5 mnd, og selv om det blekner, styrer det for mye av hverdagen min i negativ retning. Jeg innser at jeg kunne bedt om hjelp for lenge siden. Hvis du føler at du har mye vanskelige dager og vonde følelser, anbefaler jeg å ta kontakt med helsestasjonen som kan finne rett tilbud til deg. Og er det ikke noe for deg, er det bare å kutte det ut.
Klem [emoji173]️[emoji173]️
Så lurt med helsestasjonen, de skal jeg kontakte tror jeg. Visste ikke at det tilbudet fantes. Håper du får bedre dager etterhvert.
 
Så lurt med helsestasjonen, de skal jeg kontakte tror jeg. Visste ikke at det tilbudet fantes. Håper du får bedre dager etterhvert.

:) tror det varierer om alle har psykolog, men alle sksl hvertfall ha et psykisk helse-tilbud på en eller annen måte.
Jeg har det mye bedre, og heldigvis er det flest gode dager ❤️ Håper du har gode dager, og at det vil bli flere av dem med tida ❤️
 
Jeg har også familiekomflikter. Har hatt det hele livet. Men ble værre nå som foreldrene mine ikke kom I begravelsen. De sa ingenting. Ikke snakket med de siden onsdag etter fødsel (23.april).. så jeg forstår deg! Klem

Takk ❤️❤️ Det er rart hvordan slike konflikter intensiveres når man absolutt ikke behøver det. Får bare finne en måte hvor det ikke dominerer hverdagen.
Klem
 
:) tror det varierer om alle har psykolog, men alle sksl hvertfall ha et psykisk helse-tilbud på en eller annen måte.
Jeg har det mye bedre, og heldigvis er det flest gode dager ❤️ Håper du har gode dager, og at det vil bli flere av dem med tida ❤️
Det varierer nok ja. Flytter jo så da blir det ny helsestasjon også, får undersøke der. Bra du har flest gode dager, det har vel jeg også etterhvert. Tida hjelper på satser vi på :) og helst en ny spire...
 
Det varierer nok ja. Flytter jo så da blir det ny helsestasjon også, får undersøke der. Bra du har flest gode dager, det har vel jeg også etterhvert. Tida hjelper på satser vi på :) og helst en ny spire...

Tid hjelper absolutt. Og selv om det er mye frykt involvert i et nytt svangerskap, så hjelper også en ny spire [emoji4][emoji177]
 
Er det vanlig å føle sterkere pms? Dette blir 2.mens etter dødfødsel. Har også I det siste hatt så mange forskjellige følelser. Tips til hva som kan hjelpe på humøret? Får også en Elipsemaskin fra mannen i morgen, håper den kan hjelpe litt på...
Jeg har generelt sett har sterkere følelser etter fødselen og vi mistet i januar :inpain:
Gråter lettere, blir lettere stressa, føler ofte at jeg har mistet den kontrollen jeg hadde på følelsene mine tidligere..

Dette er ikke eneste grunnen min til å gå til psykiatrisk sykepleier, men jeg syns det hjelper. Det er godt å noen å prate med som ikke blir (tydelig) emosjonelt berørt av det jeg snakker om.
Jeg prøver å gjøre ting jeg syns er gøy eller krevende, som å sy eller trene. En av dagene hvor jeg var relativt nedfor begynte jeg å rive av tapeten i stua (den skal av:p), DET var digg det! Det å få ødelegge noe! Håper ikke på like mye frustrasjon fremover, men boksesekk er absolutt noe jeg ønsker meg!:wtf:
 
Følelseslivet mitt har vært helt uforutsigbart i de første ni månedene etter at jeg mistet de to englene mine. Jeg visste aldri når og hvor jeg ville bli trigget til hemningsløs gråt. Andre ganger var jeg helt nummen og følelsesløs, som om det slett ikke angikk meg eller bare var en vond drøm. Ved urnenedsettelsen var jeg direkte bitter og i minnestunden helt trøstesløs. Hadde store problemer med å snakke om det, dvs. at ved noen få anledninger passet det plutselig å si noen ord, men det visste jeg aldri på forhånd, så det var veldig viktig at folk ikke tok det opp selv. Jeg måtte ha pause fra sorgen, ellers ble jeg sprø da smerten føltes helt uutholdelig den første tiden. I begynnelsen greide jeg nesten ikke å være alene, samtidig som hjernen var så treg at jeg nesten ikke greide å prate med folk heller, selv ikke om ufarlige ting, men jeg trengte å ha noen rundt meg som bare var der til enhver tid.

Mens jeg fremdeles var på sykehuset, benyttet jeg meg både av psykolog og prest flere ganger og fikk mest ut av sistnevnte. Psykologen mente nemlig at jeg var så bevisst og oppgående at hun sa hun ikke visste hva hun kunne gjøre for meg, tydeligvis uvant med at det går an å analysere seg selv rasjonelt samtidig som man er i fullt opprør innvendig. Prestene var bare medmennesker i sorgen, og det var akkurat det jeg trengte der og da.
 
Back
Topp