Tusen millioner takk for alle de utrolig koselige kommentarene og hilsningene [emoji173] Jeg setter pris på hver eneste en av dem!
Jeg har drevet og prøvd å skrive ned fødselshistorien i flere dager nå, men den nye hverdagen innebærer flere forstyrrelser og andre prioriteringer enn jeg er vant til [emoji14] Men nå skal jeg endelig dele den med dere [emoji173] Det blir LANGT altså.. Gidder jo ikke å SLUTTE med å være omstendelig og glad i detaljer nå [emoji23] På forhånd unnskyld liksom [emoji14]
Bare ta med litt tegn jeg hadde i forkant først
Slimproppen begynte jo å gå fra søndag. Hver dag var det en god kladdeis med slim ved ett dobesøk i løpet av dagen, og en del på tørkene ellers. Dagene i forveien syntes jeg det var mer aktivitet i magen enn det pleide (vet ikke om det var tilfeldig), og jeg hadde løs mage. Natta før vannavgang, var jeg oppe og tissa nesten hver time (i motsetning til ca hver tredje time ellers), og det føltes nesten som jeg måtte trykke ut urinen mer, den rant liksom ikke så fritt. Bekkenløsningen var blitt bedre, mens symfyseløsningen verre.
På onsdagen hadde jeg fullt program. Skulle lage en kake og dra på bursdag til brodern på ettermiddagen. Følte meg egentlig i ganske fin form, og styra på med den kaka hele dagen [emoji14] Dro på bursdag og koste meg med deilig mat og altfor mye kake. Mamma og pappa skulle dra på påskeferie på fredag og hadde håpet sånn at jeg skulle føde før det, men det var vi enige om nå at nok ikke kom til å skje.
Da jeg kom hjem, tok mannen og jeg en dusj, og da var klokka blitt 21. Husker jeg plutselig følte meg litt dårlig i dusjen, men tenkte det var fordi jeg ble for varm. Jeg gikk på do etterpå, og da kom det litt lyst blod da jeg tørket meg. Pulsen gikk opp med en gang. Kunne dette være starten på noe? Da jeg reiste meg, kom det litt mer, så jeg satte meg på do igjen. Da piplet det lyst rødt vann. Ikke strie strømmer, men av og til kom det ganske mye (ble sittende en stund [emoji12]). Begynte også å kjenne på mensmurringer som jeg var litt usikker på om var tarmsmerter (synes det kan være litt likt). Etter hvert fikk jeg kledd på meg og sagt ifra til mannen, og da kjente jeg at det absolutt var menssmerter. Jeg ringte til føden for å høre om de ville ha oss inn, og det ville de. De ville gjerne vi kom med en gang for å få en sjekk før natta. Vannet kom ikke i strie strømmer, men det piplet jevnlig. Det kom også en del slim.
Kl 22 var vi på sykehuset, og de sjekket da om det var fostervann. Det var en sånn strektest hun brukte for å sjekke at det var det, og jordmoren var bittelitt i tvil på om det var to streker fordi den ene streken var så svak. Jeg sa jeg hadde doktorgrad i strektyding og at det definitivt var to streker der. Hahaha.. Hun sjekket meg ikke nedentil pga infeksjonsfaren ved vannavgang, men hun kjente at hodet var langt nede. Jeg fikk CTG, og da var det ganske vonde mensmurringer. Jeg er ikke vant til veldig vonde menssmerter. Det er egentlig sjelden jeg har noe i det hele tatt, men de kjentes i alle fall godt, de kom ofte (hvert 3.-5. min), og man kunne også se det på CTGen. CTGen var fin, og vi fikk beskjed om å reise hjem igjen og komme tilbake kl. 20.00 neste dag hvis det ikke tok seg opp av seg selv. Men jordmor virket ganske trygg på at vi kom til å komme før.
Vi spiste litt mat og gikk for å legge oss, men takene var så vonde at jeg ikke fikk sove, så jeg stod opp igjen ganske kjapt. Jeg kunne vel egentlig kalle det rier nå. Prøvde å ta en varm dusj, men det lindret lite og gjorde meg bare for varm. Jeg gikk og la meg på sofaen, og jeg syntes det begynte å bli skikkelig vondt. Riene kom fortsatt med 3-4 minutter i mellom og varte i ca 45 sekunder, så 01.30 ringte vi inn fordi jeg var litt i tvil på om det var grunn nok for å reise inn. Men jordmor kunne høre at jeg ikke hadde vondt nok, så vi fikk beskjed om å drøye det en time eller to. Skal innrømme at jeg ble litt skuffa der og da, men hun hadde jo rett
Og så ble jeg litt irritert på meg selv over at jeg syntes det var såpass ubehagelig allerede, for dette var jo bare starten [emoji14]
Etter to timer rev riene skikkelig både foran og i korsryggen, og jeg klarte ikke å snakke når de kom, så da vi ringte ca kl. 3.30, fikk vi beskjed om å komme inn. Jeg ble undersøkt med en gang, og da hadde jeg 4 cm, så vi fikk tildelt fødestue. Riene fortsatte å komme i samme tempo, så jeg følte jeg ikke hadde hatt så veldig mye pause siden det hele startet. Jeg fikk satt på Tens som skulle være med på å avlede smertene litt. Den sendte elektriske impulser til noen puter som kunne settes på nedre del av magen og i korsryggen alt ettersom hvor det var vondest. Syntes den var grei i starten, men til slutt da riene ble verre, ble den bare plagsom, så jeg tok den av. Jeg fikk også akupunktur, både for smertelindring og for avslapping. Vet ikke hvor effektiv den var på smerten, men jeg følte faktisk at jeg fikk slappet litt bedre av mellom riene.
Kl 7 ble jeg undersøkt igjen, og da var det økt til 6 cm. Jordmor var veldig fornøyd med fremgangen. Jeg brukte prekestolen en god del, og jordmor masserte meg i korsryggen samtidig. Det lindret en del. Ble også liggende mye på siden i senga mens jeg holdt tak i håndtakene og pustet meg gjennom.
Så hadde de et vaktskifte, og vi fikk en ny jordmor og en jordmorstudent. Studenten var inne hos oss hele tiden, mens jordmoren gikk litt fra og til.
Jeg hadde sagt ifra om at jeg ønsket å få tilbud om epidural når det passet, og jeg mener å huske at de sa det var opp til meg når jeg ønsket den. Jeg var litt i tvil, for jeg hadde jo hørt mye om at den kunne stoppe riene litt også. Egentlig skulle jeg ikke bli undersøkt på nytt før kl. 11, men rundt kl. 9 begynte jeg virkelig å miste motet. Det var så sinnsykt vondt, og selv om jeg klarte å fokusere på pustingen hele veien, så klarte jeg ikke slappe skikkelig av. Jeg ble også veldig kvalm under riene. Så jeg fikk de heldigvis til å sjekke meg da fordi nå begynte jeg å bli veldig klar for epidural. Da var jeg kommet til 7 cm, og det var jordmor veldig fornøyd med og epidural ble bestilt. Legen kom nesten med en gang, og det var så godt med unødig venting. Det var forferdelig vondt å måtte sitte oppreist under riene mens hun stakk, men jeg klarte å finne min indre zen og bli sittende stille [emoji14] Det føltes jo som jeg satt på hodet hans når jeg satt rett opp og ned [emoji14]
Jeg kjente med en gang hun stakk at det prikket i det høyre benet. Legen ble litt skeptisk til det og sa at det kunne dessverre hende hun var kommet borti en nerve slik at jeg ville føle meg nummen i det beinet i verste fall i flere uker etterpå. Må si jeg ble litt bekymra da, men hun betrygget meg også med at jeg hadde sittet såpass stille og det hadde gått så kjapt at hun tvilte veldig på at hun hadde ødelagt noe.
Da epiduralen begynte å kicke inn, var det som om en tåke lettet. Herregud, så deilig å få en pause! Jeg kjente riene fortsatt noe på venstre side, men jeg kunne snakke underveis nå. Hele høyre side var bedøvet, og jeg ble litt skrekkslagen da jeg skulle løfte det høyre benet - for det klarte jeg ikke. De betrygget meg med at det kunne skje ved epidural uansett, men da det vedvarte og pga det med prikkingen i benet, slo de etter hvert av epiduralen bare for å se om det gikk over. Det tok sin tid, men heldigvis klarte jeg å løfte det igjen etter en halvtimes tid. Da ble epiduralen skrudd på igjen, men jeg hadde heldigvis ikke merket noe særlig til at den var av - smertelindringen var fortsatt god. Jeg fikk til og med spist (Kvikk Lunsj!!
[emoji14] Og litt brødskive da) og drukket litt, og det var vanvittig godt å kjenne energien komme tilbake.
Jeg var litt spent på om epiduralen skulle roe fremgangen ned, også fordi sammentrekningene kom sjeldnere. Men ved undersøkelse kl 11, hadde jeg 8 cm, så de syntes det så fint ut fortsatt.
Etter hvert kjente jeg at sammentrekningene ble litt vondere igjen, og det presset også godt på både i underlivet og bak. Jeg brukte både prekestolen og stod en del på fire i senga på slutten. Litt før kl. 15, før nytt vaktskifte, ble jeg undersøkt på ny, og da var jeg kommet til 9 cm. Under et par rier under undersøkelsen, fikk jeg trykke, og da klarte jordmor å tøye meg til 9,5 cm. Jeg tenkte yes, nå nærmer det seg, men mistet igjen motet litt da hun sa det kunne ta maks to timer fra full åpning, og så maks en time med trykking etter det, altså var det minst tre timer igjen. Og jeg hadde ikke full åpning enda en gang! Bare å smøre seg med tålmodighet med andre ord.
Rundt kl 15:15 kom det en ny jordmor inn pga vaktskifte. Trykketrangen var begynt å bli skikkelig stor, og jeg slet med å holde igjen og ikke trykke under riene. Hun undersøkte meg ca kl 15:45 pga dette, og ble veldig overrasket. Hodet var jo rett innenfor! Det hadde hun aldri trodd og lurte på om jeg ikke hadde vondere enn det det så ut som [emoji14] Her var det bare å få på seg fødeklæra og begynne trykkingen. For en lettelse!
Kl 16:00 fikk jeg endelig lov til å trykke. Studenten var egentlig ferdig for dagen, men kom inn igjen og fikk lov til å ta imot. Dedikert
[emoji173] Jeg syntes det var litt vanskelig å vite når riene kom, for nå var det så vondt hele tiden, og det føltes ikke veldig effektivt. Men jeg trykket så godt jeg kunne, og smertene var enorme. Jeg lå og dirret på bordet, og jeg tror hånda til mannen som jeg holdt i, virkelig fikk kjenne det. Men effektiv var akkurat det trykkingen var, og allerede etter 16 min kom vår fine, lille Eivind til verden [emoji173] Jeg hadde aldri tippa at det tok så kort tid, for jeg syntes det føltes som en evighet. [emoji14] Følelsen da jeg skjønte at han var ute, var helt ubeskrivelig, og jeg fikk tidenes gråteanfall. Det var akkurat som all frustrasjon og smerte fra de tre årene som prøver, fikk fullt utspring nå, samtidig med den sinnsyke gleden og lettelsen over at vi ENDELIG var helt i mål. Nå var vi foreldre, vi òg [emoji173]
Etter en liten stund, fikk jeg verdens fineste gutt på brystet - 3420 g og 51 cm. At de måtte sy tre-fire sting (var bare en eller to små rifter og litt skrubbsår, så ingen store greier) og holde på litt gjorde meg ingenting, for jeg hadde verdens beste smertelindring på brystet [emoji173] Han lette seg fram til puppen med en gang og fikk kjapt i seg de edle dråpene. Magisk!!
(Dere tåler vel en pupp [emoji12])
Det var heldigvis rolig på barsel, så vi fikk tildelt familierom etter et par timer. Det var veldig godt å bare være oss to og lillemann og få landet litt. Alt føltes vanvittig overveldende.
Kort oppsummert føler jeg at jeg fikk en veldig god fødselsopplevelse. Før epiduralen, ville jeg nok sagt noe annet, og da var jeg neimen ikke sikker på om den lille gutten vår noen gang ville få egenproduserte søsken [emoji14] Men epiduralen gjorde det så utrolig mye bedre, og smertene var egentlig verst før den og i trykkefasen. Synes smertene rett før trykkingen var overraskende mye mer overkommelige enn de ved 6-7 cm. Fikk et par kommentarer på at epiduralen kanskje ble satt litt sent smertemessig da (samtidig som jeg fikk ros for å ha holdt ut så lenge), så det hadde kanskje vært mulig å fått den tidligere også. Høyrebenet var forresten numment hele resten av dagen, men dagen etter var det heldigvis helt bra igjen.
Tiden på barsel var veldig fin. Jeg slet en del med å få han til å suge tak, så det var mange runder med jordmødre inn og ut som prøvde å hjelpe. De lurte også litt på om han kunne ha kort tungebånd siden han sugde litt dårlig, men dette tok seg veldig opp etter en dag eller to heldigvis. De tok han til og med for oss fra kl. 00:30 til 06:00 på natt nr 2 slik at vi fikk sove!! For en service!
Vi så for oss å reise hjem lørdag, men en av jordmødrene som hadde hjulpet oss mest, ville vi i alle fall skulle bli til søndag, og det ble jeg egentlig veldig letta over at hun sa. Jeg følte meg fortsatt litt utrygg og usikker på ammingen. Vi lurte også litt på om vi skulle bli til mandag, men vi fikk lov til å se det an så lenge vi ville søndag. Og da ammingene gikk fint den formiddagen, bestemte vi oss for å reise hjem da allikevel. Det var rart å pakke med seg den lille bylten og komme ut i frisk luft igjen. Snakk om å tråkke ut av en boble!
Det har vært utrolig godt å komme hjem igjen. Selv om de bare mente det godt og det jo er en del av servicen, ble det litt mye jordmødre inn og ut hele tiden, og vi kunne ikke styre tiden selv. Det er vesentlig enklere her hjemme.
Jeg har slitt litt med ammingen da. Han har vært vanskelig å legge til, hisset seg skikkelig opp, og jeg har også syntes han sover lenge, ikke er noe særlig interessert i mat og dier kort tid av gangen. Sleng på litt magevondt oppi det hele, så har du en god oppskrift på en frustrert nybakt mamma [emoji14] Det å legge han til har bedret seg veldig etter at jeg fant ut av tvillingstillingen, men vi tok en tur innom helsestasjonen i dag for å få en sjekk av vekta. Det viser seg at han har gått opp fra ca 3200 g på søndag til 3340 g i dag, så det var helt supert, og helsesøster syntes alt så fint ut. Så det var utrolig godt å få roet bekymringene på det. Da vet jeg i alle fall at han får i seg nok
Ellers nyter jeg virkelig det å være mamma, og koser så mye med ham som jeg kan. [emoji173] Tenk at vi endelig har han her. Det tror jeg kommer til å ta lang tid å forstå!
