Angst for ikke å få oppleve en vellykket graviditet etter MA...

H

Håpimagen

Forelsket i forumet
Oktoberskattene 2015
Hadde en MA for en ukes tid siden. Trodde da jeg var litt over 10 uker på vei, men fosteret hadde sluttet å utvikle seg rundt uke 7. Kjenner at jeg tar dette tungt. Jeg distraherer meg selv med jobb og praktiske gjøremål, men det er vanskelig å konsentrere seg og jeg kjenner ofte at destruktive tanker sniker seg innpå. Hva om det skjer igjen? Hva om jeg blir en av dem som mister og mister, gang på gang. Dere som opplever det har min dypeste medfølelse, bare så det er sagt. Jeg unner ingen å oppleve dette. Jeg er også utrolig heldig og har ett barn allerede, som forøvrig kom til på naturligvis etter lang tids prøving og så godt som en henvisning til IVF i lomma. Gleden var derfor overveldende da jeg fikk positiv test etter første PP nå i januar. Forrige svangerskap var jeg livredd for å miste, men denne gangen tok jeg det av en eller annen grunn som en selvfølge at det skulle gå bra. Jeg har fantasert og sett for meg livet som tobarnsmor, gledet meg og planlagt inni hodet. Dere vet nok godt hvordan det er. Jeg visste selvsagt at risikoen for å miste var der, men den kom liksom aldri til overflaten. Nå har jeg begynt å forsone meg med at barnet jeg trodde jeg bar på er borte, og det eneste som står i hode på meg er at jeg må bli gravid i igjen. Fort. Men, - og dette er poenget (eller problemet om du vil): jeg er livredd for å miste på nytt. Tanken på kanskje å måtte oppleve det samme igjen gjør meg skrekkslagen og handlingslammet. Hodet mitt kjennes som en krisemaksimerende granat som kan komme til å eksplodere hvert øyeblikk. Jeg har ikke akkurat alderen på min side, og som nevnt brukte vi lang tid på nummer en. Dette er nok med på å forsterke disse følelsene mine.

Jeg hører og leser så mye om de som mister igjen og igjen. Er det noen som kun har opplevd en abort (SA/MA) og har hatt et vellykket svangerskap etterpå? Hvor lang tid tok det før dere ble gravide etter aborten? Gikk dere rett på prøving eller ventet dere til etter første mens? Hvor lang tid tok det før dere klarte å slappe av i den nye graviditeten?

Dette ble langt, det er godt å ventilere litt.
 
miniinme skrev:
Hadde en MA for en ukes tid siden. Trodde da jeg var litt over 10 uker på vei, men fosteret hadde sluttet å utvikle seg rundt uke 7. Kjenner at jeg tar dette tungt. Jeg distraherer meg selv med jobb og praktiske gjøremål, men det er vanskelig å konsentrere seg og jeg kjenner ofte at destruktive tanker sniker seg innpå. Hva om det skjer igjen? Hva om jeg blir en av dem som mister og mister, gang på gang. Dere som opplever det har min dypeste medfølelse, bare så det er sagt. Jeg unner ingen å oppleve dette. Jeg er også utrolig heldig og har ett barn allerede, som forøvrig kom til på naturligvis etter lang tids prøving og så godt som en henvisning til IVF i lomma. Gleden var derfor overveldende da jeg fikk positiv test etter første PP nå i januar. Forrige svangerskap var jeg livredd for å miste, men denne gangen tok jeg det av en eller annen grunn som en selvfølge at det skulle gå bra. Jeg har fantasert og sett for meg livet som tobarnsmor, gledet meg og planlagt inni hodet. Dere vet nok godt hvordan det er. Jeg visste selvsagt at risikoen for å miste var der, men den kom liksom aldri til overflaten. Nå har jeg begynt å forsone meg med at barnet jeg trodde jeg bar på er borte, og det eneste som står i hode på meg er at jeg må bli gravid i igjen. Fort. Men, - og dette er poenget (eller problemet om du vil): jeg er livredd for å miste på nytt. Tanken på kanskje å måtte oppleve det samme igjen gjør meg skrekkslagen og handlingslammet. Hodet mitt kjennes som en krisemaksimerende granat som kan komme til å eksplodere hvert øyeblikk. Jeg har ikke akkurat alderen på min side, og som nevnt brukte vi lang tid på nummer en. Dette er nok med på å forsterke disse følelsene mine.

Jeg hører og leser så mye om de som mister igjen og igjen. Er det noen som kun har opplevd en abort (SA/MA) og har hatt et vellykket svangerskap etterpå? Hvor lang tid tok det før dere ble gravide etter aborten? Gikk dere rett på prøving eller ventet dere til etter første mens? Hvor lang tid tok det før dere klarte å slappe av i den nye graviditeten?

Dette ble langt, det er godt å ventilere litt.
Klikk for å utvide …

Jeg sitter med samme følelsen som deg. Jeg har ett barn fra før som ble til etter ett år med prøving, men mistet for første gang i desember (MA).

Jeg anser meg selv som heldig som bare har mistet én gang foreløpig, men nå kjenner jeg at det å miste er blitt gjort så mye mer realistisk enn det var før. Jeg var verdens mest avslappede person i første graviditet og før jeg mistet denne gang, men nå er jeg redd jeg kommer til å være konstant bekymret for at noe skal gå galt!

Vi avventer litt med prøvingen til neste mens av diverse praktiske årsaker og det har hjulpet litt på det psykiske for min del for nå har jeg fått det såpass på avstand, men jeg tenker at jeg bare må hoppe i det nå når det blir aktuelt å prøve igjen :)

Men er spent på om det er noen som har erfart det du spør om over.
 
Tror nok det er flest av de som kun har mistet en gang og så kommet i mål altså, men vet det ikke akkurat føles sånn på forum.

Prøv å finn hva som kan hjelpe deg å slappe litt av når du blir gravid igjen. Jeg har tidligere kunnet se litt på hvor tidlig jeg har fått positiv test eller hvor raskt testene blir sterkere etc og dermed fått indikasjon på at det skal gå fint. Har også noen ganger tatt blodprøve hos legen for å se på hcg-stigning og sånn sett fått mer trygghet.

Lykke til
 
Hei :)
Det var leit å lese, sender deg en klem :Heartpink
Og en solskinnshistorie.
Opplevde samme som deg for et par år siden nå, i februar, trodde jeg var 10 uker på vei, forsteret døde rundt uke 7.
Tok det også veldig tungt (noe annet hadde vært rart bare en uke etter). Hadde akkurat samme tankene som deg, alderen var ikke på min side, ville bare bli gravid igjen, fort, var livredd for å miste igjen, og det før jeg i det hele tatt ble gravid på nytt...Ble enda mere stressa, mere tanker... Ble ikke gravid 1PP etter det skjedde, fikk enda mer angst...Så slappet jeg plutselig av. Tenkte, om det er menningen, så skjer det nok. Så gikk det fra å være nærmest besatt av tanken til håp. Og vips, i juli var jeg gravid igjen, det tok altså rundt 4 måneder, uten målrettet prøving. Faktisk, har aldri kroppen min vært flinkere på å gi meg signaler som etter MA, aldri hatt mere regelmessig mens som etter MA, kunne nesten stilt klokke etter mens o_O Føltes nesten som det ble en slags "Restart". Faktisk, fattet mistanke etter bare 1 dags forsinkelse, sto opp kl 3 om natta for å ta testen, som allerede da var positiv :nailbiting:
Og med det kom nye runder med angst, vet ikke om det er mulig å slappe av etter at man har opplevd noe sånt en gang. Først 7 uker, så 10 uker, så de berømte 12 uker... Tok UL i uke 14, og det var tredje UL! :cool: Legen var snill, fikk ekstra oppfølging, av både han og JM. Og joda, slappet av mer etterhvert, når jeg kunne kjenne selv at alt er som det skal der inne :)

Snakket mye med legen og lest selv, at det finnes omtrent ikke kvinner på jord som ikke opplevd SA/MA i sitt liv, mange vet ikke det en gang, da meste av det skjer før vi fatter mistanke, som vi tar for forsinket mens. Noen ganger skjer det senere, når man har rukket å tegne bilder av det perfekte liv i hodet sitt, som det har skjedd med oss, dessverre. Men det som har skjedd er ikke noe unormalt, det er det som er normalen, og det betyr absolutt ikke at det skal skje igjen og igjen!
Ja, det opplevde du nå, og det er utrolig kjipt, men neste gang skal det gå bra :smiley-angelic005

Så mitt råd er (vet det er vanskelig å tenke sånn nå, blir bedre med tiden), å ikke stresse.
Ikke la det bli idë "fix", prøv å nyte våren/sommeren, kos deg med mannen din, ikke for at dere skal lage barn, men for kosen sin skyld. Skader selfølgelig ikke å kose litt ekstra på de utsatte dagene :smiley-angelic006, lytt til kroppen din, kanskje den også trengte en "restart"?

Sender deg enda en klem og beste ønsker, håper det ordner seg for deg snart :love2
 
Sender deg en klem og ønsker deg alt godt.. Har nylig opplevde det samme selv. På UL i uke 10 var der ikke lenger no dunkende hjerte:-( Det eneste jeg vil nå er å bli gravid igjen men jeg er livredd for at det skal ta lang tid..
 
Hei!

Jeg har opplevd to MA og en SA.
Den første ble oppdaget på UL i uke 9, da hadde fosteret sluttet å utvikle seg i uke 6/7. Jeg var alene på UL, legen var stille og lette etter hjertebank, men fant ingen. Jeg var ung, og det gjorde fryktelig vondt, både fysisk og psykisk. Jeg fikk det de hadde av sterke smertestillende for å døyve smertene.

Et halvt år før andre MA'en hadde jeg en tidlig SA, der kroppen ordnet opp selv, men det var mye blod og store smerter.

Andre MA'en hadde jeg i fjor, da gikk jeg selv til UL i uke 7 der legen sa jeg jeg var 5 uker på vei. Det var for tidlig til å se hjertebank, men jeg skjønte fort at det hadde sluttet å utvikle seg i uke 4/5 fordi jeg hadde kontroll på menstruasjon og eggløsning. Jeg kontakten fastlegen min som sa at kroppen min kom til å ordne opp i det selv iløpet av 1-2 ukers tid. 4 dager etter UL feiret vi bursdagen til datteren min, vel viten om at jeg bærte på et dødt embryo, og at kroppen min "plutselig" kunne sette i gang prosessen med å bli kvitt det. Det var ikke så lett å planlegge noe form for aktiviteter.

Det var tunge dager. Kroppen min ordnet ikke opp, så i uke 10 gikk jeg på svangerskapskontroll med UL der de kom frem til samme resultat som på forrige UL, og jeg fikk endelig hjelp. Da hadde jeg allerede forsont meg med tapet, og var klar til å gå videre, men alle skulle kondolere og fortelle meg hvor vanlig dette er. Jeg var mer i "gi meg pillene slik at jeg får det overstått og kan begynne på nytt" -modus. Det var tøft.

Tre måneder etterpå ble jeg gravid igjen, og er nå 28 uker på vei. De første tre månedene var jeg konstant redd for at det kom til å gå gale, så da jeg fikk en plutselig styrtblødning i uke 12, hadde jeg det ikke bra. Det var som om noen slo på en kran, blodet fosset, og så slo kranen seg av etter 2 minutter. Jeg fikk ny UL der alt så bra ut, og kom frem til at fremforliggende morkake kunne være grunn til blødningen.

Selv om småen i magen har det veldig bra både med vekst, fostervann og morkake, har jeg problemer med å "forsone meg med graviditeten" og tenke at dette kommer til å gå bra. Det er til tider fryktelig tungt, og jeg distraherer meg selv med datteren min, studier, kurs og andre fritidsaktiviteter for å ikke gi meg tid til å gruble for mye over det. Jeg gleder meg for all del til fødsel og å få treffe småen, men den underliggende bekymringen om at det kommer til å gå gale er så sterk at jeg har unngått å snakke om småen i fremtidsplanene. Nå som jeg har passert uke 28 og kjenner mye aktivitet hver dag, blir det litt og litt enklere å skubbe vekk bekymringene og tenke fremover. Vi har gått til innkjøp av stellebord og babyklær, noe som har hjulpet på! :)

Dette ble et langt innlegg!
Hvordan man opplever å miste er veldig individuelt. Det er dessverre sånt som skjer, for noen oftere enn andre, og det kan være veldig tungt. Det ordnet seg relativt kort tid etter forrige MA for meg, og da hadde vi gått ett år uten prevensjon.

Jeg vet ikke hvor mye sannhet det ligger i det - men jeg har lest og hørt at man er ekstra fertil og mottakelig for nytt svangerskap etter både fødsel, SA og MA. Så lykke til, plutselig ordner det seg for deg også! :)
 
Jeg vet akkuratt hvordan du føler det :Heartred jeg hadde en ma i januar i uke 9, og ble helt knust. Ville prøve å bli gravid igjen med en gang, og stod med ny positiv test i hånden en drøy måned etterpå. Har vært veldig nervøs denne gangen. Nå er jeg 12 uker om noen få dager og begynner å senke skuldrene. Har vært på to ultralyder og alt ser fint ut. Lykke til videre!
 
Jeg vet hvordan du har har hatt det. Har hatt tre MA og en blæremola. Nå er jeg 4+3, men Gyn tror det er kjemisk ut fra hcg prøven. Kroppen starter ikke mensen pga Crinone en gang. På mandag kommer resultat av andre hcg prøve som jeg tok i dag. Verdien på 158 på dag 4+1. Får ikke verdien til å stemme overens med en kjemisk da... Så bestemte meg for å se på dette som en normal graviditet. Nå begynner jeg å tvile pga mensemurringer og tyngdefølelse i underlivet. Jeg har fått tilbake troen på at jeg kan få et barn med hjelp av Crinone. Om det går galt denne gangen tenker jeg det uansett var en kromosomfeil. Denne gangen "tillot" jeg meg å bli glad for graviditet nå som jeg bruker Crinone. Om jeg mister nå så vet jeg ikke om sjette gangen blir likedan.. Vet ikke hvordan det føles den dagen jeg er over 7 ukers kneika, embryo har aldri kommet lenger enn 6+2.
Fikk du noe behandling eller form for hjelp denne gangen?
Så godt å høre du har klart det[emoji173]️ Håper du får det bedre etterhvert[emoji173]️
 
Persillebrille skrev:
Jeg vet hvordan du har har hatt det. Har hatt tre MA og en blæremola. Nå er jeg 4+3, men Gyn tror det er kjemisk ut fra hcg prøven. Kroppen starter ikke mensen pga Crinone en gang. På mandag kommer resultat av andre hcg prøve som jeg tok i dag. Verdien på 158 på dag 4+1. Får ikke verdien til å stemme overens med en kjemisk da... Så bestemte meg for å se på dette som en normal graviditet. Nå begynner jeg å tvile pga mensemurringer og tyngdefølelse i underlivet. Jeg har fått tilbake troen på at jeg kan få et barn med hjelp av Crinone. Om det går galt denne gangen tenker jeg det uansett var en kromosomfeil. Denne gangen "tillot" jeg meg å bli glad for graviditet nå som jeg bruker Crinone. Om jeg mister nå så vet jeg ikke om sjette gangen blir likedan.. Vet ikke hvordan det føles den dagen jeg er over 7 ukers kneika, embryo har aldri kommet lenger enn 6+2.
Fikk du noe behandling eller form for hjelp denne gangen?
Så godt å høre du har klart det[emoji173]️ Håper du får det bedre etterhvert[emoji173]️
Klikk for å utvide …
Er ikke 158 flott på 4+1?
Krysser fingrene for at det går rette veien nå.
 
Eskimonika skrev:
Er ikke 158 flott på 4+1?
Krysser fingrene for at det går rette veien nå.
Klikk for å utvide …

Nå 4+3 ligger den på 360. Litt over dobling på tre dager. Gyn syns fortsatt det er lite. Synes det høres greit ut jeg da...
 
Så leit du har mistet. Har vært igjennom dette selv, opptil flere ganger. Er dessverre fortsatt barnløs, så har ingen gode erfaringer å dele, men ville bare si at jeg forstår godt tankegangen din.

Ønsker deg lykke til med neste spire... Klem :Heartred
 
Så leit at du har mistet :( Selv har jeg mistet tre ganger på rad (sa uke 6, ma uke 9 og bo uke 10), men er nå i uke 37 :)

Jeg ble raskt gravid igjen etter at jeg mistet (første el to av gangene, men da mistet jeg igjen. Så ble jeg gravid igjen på andre el, og nå sitter spira). Det rare er at vi brukte svært lang tid på å bli gravide med førstemann som nå er fire, men etter abortene så ble jeg raskt gravid igjen.


Sannsynligheten for at du skal miste igjen neste gang er langt mindre enn at det går bra!

Det at du har et barn fra før øker også sannsynligheten for å få ett til, og da vet man jo at man faktisk kan bli gravid.

Masse lykke til! Jeg håper en ny spire snart sitter :)
 
Persillebrille skrev:
Jeg vet hvordan du har har hatt det. Har hatt tre MA og en blæremola. Nå er jeg 4+3, men Gyn tror det er kjemisk ut fra hcg prøven. Kroppen starter ikke mensen pga Crinone en gang. På mandag kommer resultat av andre hcg prøve som jeg tok i dag. Verdien på 158 på dag 4+1. Får ikke verdien til å stemme overens med en kjemisk da... Så bestemte meg for å se på dette som en normal graviditet. Nå begynner jeg å tvile pga mensemurringer og tyngdefølelse i underlivet. Jeg har fått tilbake troen på at jeg kan få et barn med hjelp av Crinone. Om det går galt denne gangen tenker jeg det uansett var en kromosomfeil. Denne gangen "tillot" jeg meg å bli glad for graviditet nå som jeg bruker Crinone. Om jeg mister nå så vet jeg ikke om sjette gangen blir likedan.. Vet ikke hvordan det føles den dagen jeg er over 7 ukers kneika, embryo har aldri kommet lenger enn 6+2.
Fikk du noe behandling eller form for hjelp denne gangen?
Så godt å høre du har klart det[emoji173]️ Håper du får det bedre etterhvert[emoji173]️
Klikk for å utvide …
Oioi, så denne igjen nå. Jeg kan jo si at den graviditeten jeg skriver om her ble til et embryo som sluttet å vokse midt mellom 7-8 uker. Det viste seg etter dette at jeg produserer for mye av et stoff som lager blodpropper. Så det ble blodfortynnende og barn av graviditet nummer 9 to år etter dette.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp