Jeg og min mann venter vårt første barn.
Helt fra starten har svigermor/svigerfamilie såret meg en del i form av at de overkjører meg i måten jeg ser for meg å gjøre ting på. For å nevne noe: våtservietter. Jeg er i mot våtservietter og vil heller bruke stellekluter med olje og vann. Da unngår jeg å bruke unødvendige stoffer på babyen, og mindre sår rumpe. Her gikk de nesten til angrep på meg om at våtservietter ikke er skadelig på noen måte, og at jeg ikke kommer til å klare meg uten.
Et annet eksempel: det var noe snakk om amming, og jeg sa at vi skulle (hvertfall prøve alt vi kan) for å fullamme til 6 måneder. Da fikk de hakeslepp og mente at barna skulle ha grøt fra de var 3 måneder. Hun sa også "jaja, skjønner nå at ungen deres kommer til å bli innlagt for underernæring". Legger til at mannen min har tatt henne for dette når det skjedde. Men uansett, det er så sårende.
Har termin om 4 måneder og begynner å grue meg til fødselen fordi det ikke vil bli som jeg har sett for meg.
Her var mine tanker: Når fødselen er i gang, skal vi kun informere hundepasser. Ingen andre skal vite noe. Føler dette er vår lille families hemmelighet, og at hvis vi forteller det til foreldre, sitter de å venter. Da føler jeg et slags press, og det ønsker jeg ikke.
Når lille er født ser jeg for meg å kanskje sende et bilde til de nærmeste, samtidig ser jeg for meg at mange kommer til å ringe og at det blir masse distraksjoner vekk fra gutten vår. Så kanskje sende bilde etter et par timer?
Så gjelder det besøk: jeg tenker at første og kanskje andre dagen, hadde det vært fint å være bare mor,far og barn. Det kan jo hende jeg føler det annerledes når den tid kommer, men det er sånn jeg føler det nå. Tenker på at den lille gutten er vandt til å være i min mage, og høre min stemme hele dagen. Plutselig er han ute i den store verden, og skal bli sendt fra arm til arm hos fremmede folk? Uff. Nei, derfor tenker jeg at de 2 første dagene er for foreldrene.
Her kommer dilemma mitt :-(
Svigerforeldrene mener de skal sitte å vente på venterom når fødselen er i gang, og få se den lille når han er helt fersk. Jeg har sagt i fra at jeg ikke vil at noen skal vite når fødselen er i gang. De blir såå sure.
Videre: jeg har fortalt at det er ganske strenge regler ang besøk på tønsberg sykehus (skal føde der). Har også sagt at vi ikke vet når vi er klare for å vise han frem.
Da ble de så forbanna, og svigermor sa "hvis jeg ikke skal få se han før etter kanskje 2 dager, da skal jeg bryte meg inn".
De presser seg så utrolig på. Dette ble til en stor diskusjon/krangel i natt med mannen min, fordi han ikke ser problemet med at han kan gå å vise fram babyen så fort han er født hvis han vil.
Han FÅR jo selvsagt det hvis han vil, men jeg skjønner ikke hvorfor han vil vise fram ungen så fort han er ute. Han skal jo være til verden i en lang tid, HVORFOR haste når vi har fått vårt første barn? Jeg hadde sett for meg 1-2 dager med komplett stillet for vår lille familie, men stemmer som sønnen vår kjenner.
Jeg tenker at mye kan forandre seg når den til kommer, hele problemet mitt er at det ikke er greit for svigers det jeg sier. Kan de ikke bare si "vi skjønner det, vi kommer når vi blir bedt" ? Det sier min familie, og jeg føler ikke det minste press. Men nå føler jeg at hele fødselsopplevelsen jeg har sett for meg går i vasken :-(
Uff. Dette ble alt for langt. Lenge siden jeg hadde så mye hjertet :-(
Kan noen komme med råd? Hvordan hadde dere det etter fødselen? Var dere ikke altoppslukt i den lille, eller følte dere behov for å eksponere barnet med en gang?
Hilsen dødsfrustrert gravid som føler alt går i vasken :-(
Helt fra starten har svigermor/svigerfamilie såret meg en del i form av at de overkjører meg i måten jeg ser for meg å gjøre ting på. For å nevne noe: våtservietter. Jeg er i mot våtservietter og vil heller bruke stellekluter med olje og vann. Da unngår jeg å bruke unødvendige stoffer på babyen, og mindre sår rumpe. Her gikk de nesten til angrep på meg om at våtservietter ikke er skadelig på noen måte, og at jeg ikke kommer til å klare meg uten.
Et annet eksempel: det var noe snakk om amming, og jeg sa at vi skulle (hvertfall prøve alt vi kan) for å fullamme til 6 måneder. Da fikk de hakeslepp og mente at barna skulle ha grøt fra de var 3 måneder. Hun sa også "jaja, skjønner nå at ungen deres kommer til å bli innlagt for underernæring". Legger til at mannen min har tatt henne for dette når det skjedde. Men uansett, det er så sårende.
Har termin om 4 måneder og begynner å grue meg til fødselen fordi det ikke vil bli som jeg har sett for meg.
Her var mine tanker: Når fødselen er i gang, skal vi kun informere hundepasser. Ingen andre skal vite noe. Føler dette er vår lille families hemmelighet, og at hvis vi forteller det til foreldre, sitter de å venter. Da føler jeg et slags press, og det ønsker jeg ikke.
Når lille er født ser jeg for meg å kanskje sende et bilde til de nærmeste, samtidig ser jeg for meg at mange kommer til å ringe og at det blir masse distraksjoner vekk fra gutten vår. Så kanskje sende bilde etter et par timer?
Så gjelder det besøk: jeg tenker at første og kanskje andre dagen, hadde det vært fint å være bare mor,far og barn. Det kan jo hende jeg føler det annerledes når den tid kommer, men det er sånn jeg føler det nå. Tenker på at den lille gutten er vandt til å være i min mage, og høre min stemme hele dagen. Plutselig er han ute i den store verden, og skal bli sendt fra arm til arm hos fremmede folk? Uff. Nei, derfor tenker jeg at de 2 første dagene er for foreldrene.
Her kommer dilemma mitt :-(
Svigerforeldrene mener de skal sitte å vente på venterom når fødselen er i gang, og få se den lille når han er helt fersk. Jeg har sagt i fra at jeg ikke vil at noen skal vite når fødselen er i gang. De blir såå sure.
Videre: jeg har fortalt at det er ganske strenge regler ang besøk på tønsberg sykehus (skal føde der). Har også sagt at vi ikke vet når vi er klare for å vise han frem.
Da ble de så forbanna, og svigermor sa "hvis jeg ikke skal få se han før etter kanskje 2 dager, da skal jeg bryte meg inn".
De presser seg så utrolig på. Dette ble til en stor diskusjon/krangel i natt med mannen min, fordi han ikke ser problemet med at han kan gå å vise fram babyen så fort han er født hvis han vil.
Han FÅR jo selvsagt det hvis han vil, men jeg skjønner ikke hvorfor han vil vise fram ungen så fort han er ute. Han skal jo være til verden i en lang tid, HVORFOR haste når vi har fått vårt første barn? Jeg hadde sett for meg 1-2 dager med komplett stillet for vår lille familie, men stemmer som sønnen vår kjenner.
Jeg tenker at mye kan forandre seg når den til kommer, hele problemet mitt er at det ikke er greit for svigers det jeg sier. Kan de ikke bare si "vi skjønner det, vi kommer når vi blir bedt" ? Det sier min familie, og jeg føler ikke det minste press. Men nå føler jeg at hele fødselsopplevelsen jeg har sett for meg går i vasken :-(
Uff. Dette ble alt for langt. Lenge siden jeg hadde så mye hjertet :-(
Kan noen komme med råd? Hvordan hadde dere det etter fødselen? Var dere ikke altoppslukt i den lille, eller følte dere behov for å eksponere barnet med en gang?
Hilsen dødsfrustrert gravid som føler alt går i vasken :-(